BLÅMANNEN : anmeldelser


Til topps på Blåmannen

 
Sommeren 1907. En lungesyk Edvard Grieg ser mot slutten av sitt liv. Behandlingen han får av sin dr. Grønvold innebærer også doser med opium. Hans tilstand veksler mellom skarpe øyeblikk hvor han kjemper for sin egen verdighet for i neste å gli over i hallusinasjoner.  Her dukker hun opp, Alexandria, død ett år gammel, nå i en tenårings skikkelse, lik den grønnkledte i Peer Gynt.
 
Like gjerne kan det være hans egne verker som taler til komponisten gjennom synene. Var jeg bra nok, er jeg flink nok?
 
Omsorgen fra hans kjære Nina er der, i begynnelsen parret med faglig maktarroganse fra legen. Det er så klart hos ham den store komponisten må dø. Inn kommer så den barfotløpende australske pianist Percy Grainger Han syntes ikke at Grieg verken skal slutte å dirigere eller dø. Derimot forberede en konsert i London til høsten.
 
Det er denne situasjonen Andrew Boyle for tre år siden fikk en ide om å gå inn i. Kulturpublikummet i Fredrikstad bør være glad for det. For det ble tider en medrivende forestilling i Aulaen. Og en tidligere skepsis erfart fra overværelse av andre musikkspill ble raskt gjort til skamme. Den aning hastverk i de første replikkene fra hovedpersonen legger vi skuffen for premierenerver. Ensemblet hadde klart å arbeide seg frem til en forestilling som gjorde etterinntrykket helhetlig. Hvilket betyr honnør til instruktør Kristina Kjeldsberg.
 
For det leveres store prestasjoner over hele linjen fra en stilren scenografi, nydelige sangprestasjoner og inderlig skuespill. Særlig det friske samspillet mellom Terje Brevik som Grieg og Mads H. Jørgensen som Grainger tok stadig tak i publikummet.
 
Men her var ingen middelmådige deler, og det var ingen selvfølgelighet med nyskrevet drama og moderne musikk. Musikken til Nordensten, så dynamisk fremført av noen av distriktets dyktigste musikere, var for undertegnede den største positive overraskelsen med forestillingen.
 

Bjørn B. Olsen
Fredriksstads Blad, 1. mars 2001

 

Løfter Grieg mot toppen

Det gnistrer av samspill mellom disse to herrene. Terje Brevik og Mads H. Jørgensen var med på å «løfte» «Blåmannen» mot de store høyder.

Det første spørsmålet jeg stiller meg etter å ha sett urpremieren er: Hvordan i all verden kunne man vente 94 år før noen satte ord og toner til denne særegne historien fortalt gjennom «Blåmannen».

Her ligger det naturlig drama så det holder nær sagt til Bergen og tilbake.

Etter at dét spørsmålet er stilt kan vi trygt konkluderer: Herlig at det skjer her!

 

Blomstret

Selve historien om Edvard Griegs siste dager er som skapt for sjangeren musikkteater. Den nasjonale skalden blomstret til på slutten, og det er akkurat dét som på mange måter bærer handlingen.

Den australske musikeren og vennen Percy Grainger stormer inn i livet på Troldhaugen, og blåser nytt liv og håp i en døende mann.

Ikke alle er så glade for dét. For eksempel, legen stritter imot så godt han kan, og Morten Milde tar maktmennesket på kornet.

Grieg er på denne tiden på kanten av stupet. Han har mistet troen på sitt skaperverk, han har ingen barn som kan føre slekten videre og emfysemet tar nesten knekken av ham.

Her starter stykket, og ganske genialt så er det Griegs testamente som slår an tonen.

Terje Brevik, som har rollen som komponisten, klarer gjennom kroppsspråk og tale å skildre tro, kjærlighet og kamp.

 

God

Vi har sett skuespilleren noen ganger før, men han har neppe hatt så mye å spille på i en slik oppsetning, og i hvert fall har ikke undertegnede sett ham mer fokusert og spill levende enn her.

Noe hjelper selvsagt masken, utført av Helena von Bergen (for øvrig et greit etternavn når det gjelder Grieg). Han er faktisk et speilbilde av komponisten på hans eldre dager.

Det er imidlertid ikke hele forklaringen. Spesielt i samspillet med Mads H. Jørgensen får Brevik brynt seg skikkelig. De løfter hverandre mot toppen – i bokstavelig forstand, og vi kan lene oss tilbake og tenke: Deilig å se proffer i arbeid.

 

Teppe

Selve settingen er relativ enkel. Ved bruk av et stort sceneteppe som skiller musikerne fra publikum, samt små rekvisitter, utspilles hele handlingen.

Teppet er genialt enkelt når det blir brukt på denne måten. Når Grieg og Percy Grainger er på fjorden skvulper vannet over lerretet, når de bestiger Blåmannen er det hvitt som snø og når Grieg ånder ut beveger skyggen seg langsomt unna på duken.

Av og til fungerer den bare som et enormt teppe som understreker det dramatiske når en lyskaster på baksiden kaster lange skygger.

Musikken blir spilt i levende live de fem kveldene stykket fremføres.

Komponisten Frank Tveor Nordensten har skapt stor og moderne nordisk musikk, som av og til tipper over i det litt vel dramatiske.

 

Tinder

På forhånd var vi skeptiske til hvordan sang og tale bindes sammen. Hege Holmqvist og Trond Gudevold havner visuelt som oftest i bakgrunnen, men markerer seg gjennom solid håndverk. Særlig Gudevolds bass bærer i Aulaen.

En oppsetning av dette kalibret er et kolossalt løft. Bare det å skape helt nytt teater og helt ny musikk fører til at dette er det største løftet i Klassisk i Fredrikstads historie.

Tore Østvold

Demokraten 1. mars 2001