Jeg var kulturansvarlig i Demokraten i 20 år. 

Her er en liten samling tekster jeg skrev for Demokraten: 

29. desember 2006

Julens kulturelle kaos

Psykiatrisk ekspertise rulles bestandig fram i medienes rampelys ved årsskiftet. Vi vil ha herrene med gråsprengt skjegg forklare oss kurven for depresjon. I disse dagene holder den samme kurs som en nyttårsrakett. Vintermørket peker ekspertene selvsagt på. Samt at det er spesielt sårt om man er alene – en enkemann eller alenemor for eksempel – i en høytid der alle verdier dreier seg om sterke bindinger mellom deg og dine nærmeste.

Men det slår meg at en vesentlig årsak må også være at julen er stadig mer velegnet til å frarøve oss vår kulturelle identitet. For søkende sjeler (og stadig flere av oss bekjenner seg jo til den troen) er nok hverdagen allerede en dans på stram line. Og da kommer hele julestaffasjen som et kraftig slag til balansen. 

Tenk for eksempel på nissen. I utgangspunkt kunne nissen vært en feiring av nordmannens norskhet: Fjøsnissen har minst 1000 år med kulturell tradisjon bak seg. Nissen er dét folkemusikere kaller for en "tradisjonsbærer". Nissen kunne ha gått foran med flagg i et tog av norske verdier vi elsker og ærer. Hadde det ikke vært for at Santa-tsunamien nesten har klart å skylle den nordiske nissen helt ut av den norske julen.

Stakkers norske barn som må orientere seg i et julelandskap som er umulig å forstå. Ifølge NRKs juleserier for barn (som "Blåfjell" og "Amalies jul") bor den nordiske nissen fortsatt i fjøs og fjell. Ifølge hver eneste utenlandsk TV-kanal og hver eneste norsk butikk er nissen derimot et helt annet vesen som aldri har sett innsiden av et fjøs. En HO HO-ende, glødende drømmebestefar med reinsdyrdrevet slede og alveverksted langt der nord. Men pappa, da, kommer nissen ned pipa eller sniker han seg inn fra fjøset?! Kan ikke du si det da! Barn som føler seg kulturelt schizofrene av advent og jul er nok mer regelen enn unntaket, er jeg redd.

Det blir ikke lettere med åra. Nok en gang har jeg hatt en heftig diskusjon med dattera mi, 11 år gammel, om et flerbunnet spørsmål: Når begynner jul? Hun har akseptert at resten av verden feirer jul 25. desember. Og at kirken, Den norske, gjør også det. Men hvis jul i kirkekalenderen er den 25., hvorfor da går mange i kirken klokka 17 på julaften?  Hvorfor ringer kirken inn julen da? Er ikke julaften selveste JULEdagen?! Og hvorfor må vi spise før vi åpner pakker? Kan ikke vi åpne pakkene når vi våkner julaften? Hva er det som skjer på ettermiddagen som forløser julens magi? 

Det er kaos. Kulturelt kaos. Julen er tiden for maksimal kulturell tvetydighet. Sosiologer og kulturhistorikere har svarene. Men det er nok psykiaterne som får behandle resultatene. Før eller siden.

Forresten, de eldre skylder på ungdommens materialisme. Men faktisk fikk jeg min første advarsel om utvanning av julens kultur for mange år siden i England da Midnattsmessen, en ubrutt tradisjon siden middelalderen, ble flyttet til klokka 15.00 dagen før, slik at de gamle slapp å gå ut i mørket....

 

30. oktober 2006

Ledig kasse her!

Det er mye snakk om integrering for tida. Jeg og mine innvandrede frender, vi skal integreres, og vel og bra er det. Men hva er en godt integrert innvandrer? Vel, en "fremmed", det er en som kommer hit og opplever at nordmenn gjør noen rare ting som han ikke har bakgrunn for å forstå. En godt integrert fremmed er en som opplever at nordmenn gjør noen rare ting – og er klok nok til å holde kjeft om det. Jeg er ganske godt integrert. Jeg har lært å leve med at man kan stave Selbakk (a.k.a. Sellebakk, Selbak) på tre forskjellige måter. Jeg har lært å leve med ski-kommentatorer som skriker seg hese for hver medalje. Jeg tier stille om julenisse-masker som skremmer barna, om elendig utvalg i ost, ja til og med om at all vinen i byen samles i én butikk, med elendige åpningstider. Jeg er godt integrert.

Men kulturforskjeller er allikevel der ennå, under overflaten. En tikkende bombe som kan eksplodere når den stilletiende innvandreren opplever at kulturkræsj er for store. Personlig må jeg innrømme at på ett felt har jeg gitt opp alt som heter integrering. Et område hvor nordmannens etniske eksentrisitet stiger til overflaten på en måte som hverken den keltiske Boyle, eller innvandrere fra noen annen kultur, kunne håpe å tilpasse seg. Det er bare å ta av hatten for dere der, ja! I kassakøen på supermarkedet er dere noe for dere sjøl! 

Det skjer omtrent hver gang jeg handler. Kommer til kassa og det er en kø på 5-6 foran meg. Jaja, man smører seg med tålmodighet. Køen foran blir stadig mindre. Og bak meg så kommer stadig flere til kassakøen. Så ringer kassadama på en knapp under disken sin, og vi hører i det fjerne ei bjelle som ringer ute på lageret. Den lille lyden trigger urinstinktet i nordboeren på samme måte som sekkepipen samler de skotske kilt-kledde, eller fanfaren på jakthornet samler det britiske aristokratiet i sine røde jakker til ny reveslakt.

"Ledig kasse her!"

Nå skjer det: ikke ett, men to uttrykk for kulturenes bredeste bresprekk. Når ordene "Ledig kasse her!" klinger i kassegangene, er det ikke han/hun som står neste i kø som automatisk forfremmes til den nye kassa. Det er han/hun som står bakerst og var kvikkest til å oppfatte de nye mulighetene. Og erobre dem.

Merk deg vel! Prøver en nordmann det samme stuntet noe sted på De britiske øyer, ville det ikke oppfattes som sjarmerende eksentrisitet, men sterk grunn til innlosjering på en sikret anstalt. Alle som står rundt vil raskt legge deg i bakken før du har fått første yoghurt eller colaburk på beltet.

Men her?  Vel, der har vi kulturforskjell nummer 2. Alle de andre nordmenn som har ventet lenge på å komme til kassa, bare ser like uberørt ut i lufta. Som om det ikke angår dem, som om dette er en fullt ut fornuftig måte å ordne et samfunn på.

Hjelp! Jeg må holde meg rolig. Ikke tenk på den tikkende bomben under overflaten! Jeg må tenke på hvor fascinerende dette gjør nordmannen. Fascinerende, ja. Eksotisk, til om med, ja, eksotisk! Men – men – AAAAAAAAHHHHH – en dag kommer jeg til å sprekke, og da bør du håpe at det er batterier og ukeblader som står nærmest kassa, og ikke kjøkkenredskaper.

 


19. sept 2007

Stadion - fellesskapets teater

Jeg har aldri sett noe lignende før på noen fotballarena. Det kunne se ut som en spontan protestaksjon. Brann puttet på nr. 2 og noen få minutter senere var Stadion halvtomt. Enda det gjensto fulle 30 minutter av kampen. Men pakten mellom FFK og sitt publikum var på ett eller annet mystisk vis opphevet. Fire-fem tusen mennesker plutselig mente at de ikke lenger hadde noe på Stadion å gjøre.

 Mystisk? Kanskje jeg er i det poetiske hjørnet. Er det nå så mystisk at publikummet gir faen, når serielederen valser over FFK, når det er kvelden før arbeidsuka, når været er elendig og køen over gangbrua et mareritt...?  Vel, ja. Selv med alt dette tatt i betraktning synes jeg det er noe merkverdig å oppleve en menighet tilsynelatende i simultan masseflukt fra "kjerka".  Jeg tror faktisk ikke at dette var noen form for protestaksjon vi opplevde i det 61. minuttet på Stadion søndag. Det var noe med langt dypere kulturell betydning, noe som forgrener seg til mange områder av livet.

I den siste måneden har jeg flere ganger sett voksne gråter hete tårer på en idrettsarena. Og vært dypt rørt selv. 22. august ble den 11-årige Everton-tilhenger Ryhs Jones skutt i Liverpool. På neste hjemmekamp for Everton sto foreldrene til Rhys ute på matta og blekhvite av sorg tok imot minuttet med øredøvende applaus (i stedet for ett minutts stillhet) før kampen begynte. Det var øyeblikket da et fellesskap vi sjeldent opplever, ble synlig. Fellesskapet var bydelen.

Noen få dager senere ble fellesskapet på nytt synlig. Evertons byrival Liverpool inviterte Jones-familien til sitt stadion, Anfield, til en lignende markering før kampen. Og som en opptakt til minnestunden ble Evertons kjenningsmelodi avspilt. Det er et uhørt brudd med fotballkultur: Om man tenker seg "Vålerenga Kirke" avspilt før en kamp på Åråsen, og enda hvor usannsynlig det virker, doble det med 10...  Den dagen ble fellesskapet synlig. Fellesskapet var denne gangen hele byen.

Halvparten av FFKs publikum stakk fra Stadion ikke fordi det var kjedelig, ikke fordi vi kunne ha forlangt så mye mer av laget, men fordi det var for mye på spill.  Det var for mye på spill for hver individuell tilskuer i fellesskapet som er Fredrikstad.

Som en kollega minnet meg: Dette er byen som utgir mer lokalhistorie enn noen annen. Dette er altså byen hvor vi målbevisst (eller, rettere sagt, målunderbevisst) har søkt i kulturelle referanser etter løsninger på identitetsgåter. Stadion har reist seg stadig sterkere, om ikke som svaret på gåten "Hvem er vi?", så i hvert fall et symbol på svaret. Det er stedet der vi føler et fellesskap vi ellers savner sårt. Bildet Fredrikstad-folk har av seg selv, males stadig oftere i nyanser av rødt og hvitt. Å ha noen komme og trampe på det bildet, som Brann gjorde, kjennes som mye mer enn et sportslig tap. For oss kjennes det mye sterkere enn det ville i et identitetssterkt sentrum som Oslo eller Bergen.

Det kjennes som en utfordring til den skjøre moderne Fredrikstad-identiteten.

  

 8. aug 2007

Et bibliotek som "holder vann"

Hvem har det mest stressfulle yrket? Er det politimannen? Tenk på de farlige miljøene han/hun må operere i! Er det sykepleieren? Tenk bare på ansvaret og de tunge vaktene!  Eller et styremedlem i Hydro? Se bare på hvor stor kompensasjonen firmaet mener de bør kompenseres med! Er det politikeren som har det mest stressfulle yrket? Soldaten? Piloten?

Nei. Til alle sammen. I en undersøkelse gjennomført i Storbritannia tidligere i år var det ett yrke som tronet på toppen av pyramiden av stressfulle yrker: bibliotekaren!

Bare fnis! Jeg innrømmer det, det gjorde jeg da jeg leste resultatet av undersøkelsen. Jeg bruker biblioteket i Fredrikstad mye, og synes jeg aldri møter stressfulle folk der borte! Næ, bare hyggelig betjening som byr på imøtekommende service. Men så tenkte jeg: Oi! Bare det å måtte stadig betjene byens befolkning på hyggelig, imøtekommende måte ville stresset meg helt ut! Jeg leste med minkende skepsis videre i BBCs reportasje.

Den psykologiske studien hadde tatt for seg 300 mennesker i forskjellige yrker og sett etter ni ulike stressfaktorer. Blant disse var hvor mye kontroll man hadde over arbeidsdagen, hvor stor arbeidsmengden var og hvor dårlig samsvar det var mellom ansvar og lønn. Og da kom bibliotekarene ut på topp.

Jeg vet ikke om Fredrikstads bibliotekarer helt vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen.  Men det minner meg, som kulturinteressert person, på to uimotsigelige fakta: at Fredrikstad Bibliotek er den viktigste kulturinstitusjon byen har; og at, til tross for hvor viktig disse tjenestene er, blir institusjonen meget ofte tatt for gitt.

Hvorfor er vårt biblioteket vårt så viktig? Fordi det er en primær informasjonsbank i et informasjonssamfunn. Ja, internett er et vidunderlig informasjons-verktøy. Men de fleste av oss opplever til stadighet at nettet ofte gir oss ikke mer enn opptakten til det vi søker. Nettet kan øke appetitten. Biblioteket kan mette den.

Her kommer vi tilbake til et virkelighetsbilde av den moderne bibliotekaren som nok strider sterkt mot de utdaterte klisjeene. Bøker er bare ett medium som bibliotekaren må beherske. Video, DVD og CD utgjør også viktige brikker i hverdagen; samt internett-tjenester for folk som ikke er tilkoblet; slektsforskning-hjelp; microfilm-arkiver; fagblader; mange former for "sosialhjelp" for de som kommer til bibliotek fordi de vil forstå et forvirrende samfunn bedre; fjernlån; eventyrstunder… Listen er mye lengre enn dette.

Dagens bibliotekarer har faktisk en helt annen jobb, med et helt annet ansvar, enn de ble utdannet til. Ja, dette skaper nok mye mer stress og digre utfordringer i hverdagen enn de fleste av oss er klare over. Og nei, du ser ingenting av stresset i menneskene som jobber der, når de tar deg i mot som bruker.

Men blant de gamle klisjeene av "bibliotekaren" er det kanskje et par trekk som fortsatt duger.  Blant annet er ikke bibliotekaren den mest synlige aktøren i kulturbildet. Ikke den som roper høyest etter midler eller status. Dette er en av grunnene, tror jeg, til at kommunen kan tillate seg å neglisjere grunnleggende vedlikehold av bibliotekbygget. Ingen bibliotekar ville siteres på det, men "off the record" har flere i de siste årene sagt til meg hvor vanskelig bygget gjør jobben deres.

Ideen om et nytt bibliotekbygg på Værste (høgskolen skal jo bygge bibliotek uansett) vil få stor medvind. Det er jeg sikker på. Fordi ideen er bare så riktig! 

Bibliotekaren har ikke status eller lønn til han som jobber med IT (informasjonsteknologi). Men teknologien er bare middelet. Det er informasjonen som er målet. Og bibliotekaren er informasjons-arbeideren, fremfor noen.

En moderne by fulle av kreative industrier, som Fredrikstad ønsker å bli, trenger et moderne bibliotek. Et signalbygg for informasjons-epoken. Ingen bibliotekar vil si det til deg, det byr dem i mot å være så påtrengende eller så masete. Men bygget de arbeider i i dag, er sprengt. Kjelleretasjen er ofte oversvømt. Muggsopp florerer.  Restriksjoner på ombygging (Riksantikvaren) begrenser fleksibilitet og muligheter for modernisering.

Takket være den fantastiske staben, er Fredrikstad bibliotek en institusjon som, på alle måter, "holder vann". Men morgendagens informasjonssamfunn trenger et bibliotek som holder mål.

 


3. sept 2007

Kulturattentat på kattepoter

 En som vet hva prisen er på alt, men ikke verdien av noen ting.

Med disse ordene definerte Oscar Wilde en "kyniker". Og i mye av historien til Fremskrittspartiet kunne det også vært en treffende definisjon av partiets kulturpolitikere.

Men hva var dette vi leste i Demokraten forrige uke?! I vårt intervju med FrPs ordførerkandidat i Fredrikstad, Eva-Kristin Andersen, kunne leserne fort danne seg inntrykk av en kulturpolitikk som var alt annet enn kulturfiendtlig. Andersens moderate uttalelser virket faktisk på flere punkter å være i direkte motsetning til moderpartiets linje i kulturspørsmål. Og hun kunne berolige: Fredrikstads kulturliv har ingenting å frykte hvis FrP kommer i posisjon etter valget!

Men den som leser uttalelsene hennes nøye, vil forstå at det fulle og hele bildet er ganske annerledes. Andersens sterke entusiasme for all kultur rettet mot barn og unge, er det perfekte røykteppet for å skjule hennes sterke motstand mot all kultur rettet mot voksne. I hvert fall all voksen-kultur som trenger offentlig støtte.

Det er en dyktig ung politiker som fronter lokalpartiet. Med sin tilsynelatende moderate linje er hun farligere for kulturbyen enn om hun hadde tatt et hellig ed om å bringe død og fordervelse til alle kunstnere som trenger offentlig støtte. Myk-Eva frister velgerne til selv å ta løkka rundt halsen. Hun er dyktig nok til å kunne overtale oss selv til å bli med og snu klokkene tilbake 40 år i byens utvikling som kultursenter.    

Over tid har mer makt tvunget FrP til å forandre måten den formidler sin kulturpolitikk på utad.  Skandaleoppslag av typen "FrP lover å stenge Nationaltheatret" og "FrP vil gi bokstøtte bare til tegneserie-forlag" er blitt langt sjeldnere. I flere intervjuer i år har partiets talsperson for kultur Karin Woldseth uttalt at partiet har behov for å lage et helhetlig kulturprogram. "Jeg tror kanskje kultur ikke ble prioritert like høyt i begynnelsen", sa hun. "Vi lærer vi også, for hver dag som går".

Men mer enn noe annet har kanskje FrP lært at den himmelstormende kulturfiendtligheten som kjennetegnet FrP-politikere av Jan Simonsens generasjon, gjorde mer skade enn nytte.  Kulturpolitikk på kattepoter er den nye linjen til et parti som er blitt langt dyktigere på PR.

Eva-Kristin Andersen gjør det klinkende klart hva slags kulturuttrykk hun ønsker å prioritere i en FrP/Høyre-styrt Fredrikstad: kultur for barn og unge (dvs. speiderne, idrett, kor, korps, barneteater – det som før het hobbyer eller fritidsinteresser); og breddekultur (med dette menes underholdning, og spesielt det som er så populært at det slipper offentlig støtte i det hele tatt). Alt som er smalere, alt som er mer søkende, nyskapende og utfordrende vil ganske sikkert få avslag på søknad om støtte.

Fremskrittspartiet er "for folk flest", heter det i slagordet. Enda FrP har beveget seg i de siste årene, og "lærer for hver dag som går", har man ennå ikke vært villig til å gi næring til tanken om at det kan finnes kultur for voksne som ikke er lett underholdning, som samtidig er viktig for folk flest. Kultur som er ment som tilkobling, ikke avkobling. Kultur som er ment å gi berikelse, ikke avslapning.

Man ser ikke verdien av dette, og ser ikke at folk flest fra tid til annen lengter etter den videre horisonten kultur gir.  FrPs kulturelle forutsetning synes å være at folk flest, når de først er myndige, er ferdiglagde produkter. Smaken og verdiene man har som 18-åring, spør FrP,  de utvikler og forandrer seg vel ikke? Ikke hos alle, kanskje. Men hos folk flest: jo!

Vi voksne er også dynamiske, skiftende, søkende. Og trenger nye impulser og innsikter vi kan bevege oss mot. Dessverre har vi ikke behov for å oppsøke slike kulturuttrykk så ofte at utøverne klarer seg uten støtte.

 

 

7. des. 2007

Voksentetthet

Om den forrige politiske ledelsen ble skyteskive for bløte egg på grunn av maktarroganse - så var maktarrogansen en kunst Ap brukte flere generasjoner å tilegne seg! Den nye politiske ledelsen ser ut til å ha ikledd seg en motbydelig arrogant holdning til befolkningen fra den første budsjettrunden av. Den virker liksom så uanstrengt... 

Mye gærnt vil nok komme fra den kanten i årene framover, er jeg redd. Kanskje en del godt også. Men jeg håper jeg aldri mer opplever den hånlige måten foreldre, skoleansatte og barn ble behandlet av FrPs gruppeleder denne uka. Spurt på nett i FB om det var sant at 26 årsverk skulle fjernes fra Fredrikstads skoleverk, var han så freidig å svare:

"Vi har fulgt Rådmannens forslag med hensyn til skole. Det innebærer (blant annet) en redusert voksentetthet."

FrP/Høyres politikk fører til at våre barn får enda færre lærere i skolen neste år. Faktum. I stedet for å innrømme dette, slår FrP-gruppelederen rundt seg med arrogant liksomfaglig tullball. Redusert voksentetthet! Jeg kan ikke huske når jeg sist ble så provosert av politiker-vrøvel.

La meg tone flagg så ingen er i tvil. Det er først og fremst som far til to skolebarn at jeg skriver dette. Og, i likhet med andre foreldre som har registrert måten vår nye politiske ledelse skal spare penger på, er jeg fly forbanna. Med stygg, overhengende fare for at jeg skriver i affekt, la meg holde meg til fakta. De nakne, ubehagelige fakta:

De fire største posisjonspartiene i Fredrikstad gikk til valg på følgende skolepolitikk:

"Høyre vil sikre og heve kvaliteten i skoletilbudet."

"Venstre vil styrke den offentlige skolen ved å styrke læreren."

"Fredrikstad KrF vil øke skolenes budsjetter slik at flere lærere kan ansettes."

"Fredrikstad FrP vil prioritere våre barn i Fredrikstad. Det er av stor betydning for våre barns utvikling, hvilke stimulanser de får fra de er små."

Takket være disse fire, vil våre skoler måtte klare seg med 26 årsverk mindre. Jeg mener: med redusert voksentetthet! Men er det virkelig noe å bry seg om, dette med lærerkutt? Absolutt ikke, hvis vi følger argumentet til den samme FrP-gruppelederen i Fredrikstad. Han påpeker med størst selvfølgelighet:

"Jeg tror ikke elevene vil merke noe vesentlig forskjell på undervisningstilbudet."

Merkelig nok vekker ikke hans forsikringer noen følelese av lettelse i meg. Hmm, hva er gærnt med meg?! Kanskje jeg er for skeptisk eller, uff, rett og slett en morobrems. Her sier FrP-gruppelederen rett ut at jeg ikke burde bekymre meg, så gjør jeg det allikevel. Men vent! Kanskje henger det sammen med at andre har uttalt seg denne uka om de samme problemene, og at disse andre ser ut til å ha fakta heller enn ulne forsikringer å vifte foran nesa mi.

Resultatene av de nasjonale skoleprøvene for 2007 ble offentliggjort tirsdag. Skoleelevenes ferdigheter i lesing og regning er langt sterkere i hovedstadsområdet enn i utkant-Norge. Fredrikstad er vel ikke for utkant-Norge å regne?! Vel, når man ser på våre elendige resultater, kan man lure! Byens elever har svake prestasjoner i alle fag. I Kommunal Rapport tirsdag satte spesialkonsulent Bjørnar Rødje i skoleetaten i Fredrikstad ord på det han mener er det eneste som kan hjelpe:

"Vi er helt nødt til å øke læringstrykket", sier Rødje.

To dager senere forsvinner 26 årsverk fra samme skoleetat. Som foreldre som har sett hvor hardt presset våre lærere er, kan jeg bare si: Det er til å grine av.

Flere fakta: For en uke siden ble PISA-studien (Programme for International Student Assessment) publisert. Den viser at norske 15-åringer ligger under gjennomsnittet i både lesing, matematikk og naturfag. Norge har hatt en tilbakegang i perioden 2000-2006, og scorer dårligst av de nordiske landene i alle fag. Internasjonalt er Norge henvist til dumpeplass.

Samtidig i Fredrikstad mener FrP/H ikke bare det er fornuftig politikk å fjerne 26 årsverk fra skoleverket i Fredrikstad, men også at det er greit å tåkelegge politikken ved å kalle kutt for "redusert voksentetthet".

"Skolen er den viktigste leverandør til norsk næringsliv, vi har ikke råd til at den feiler", sier Sigrun Vågeng i NHO til Aftenposten.  Hun legger til: "Norge må ta inn over seg de dramatiske PISA-resultatene."

Alternativt, velg Fredrikstad-metoden: Ja, fakta har sikkert sin plass, men det første og største problemet vi i Fredrikstad er nødt til å gjøre noe med i skolene våre – det er den plagsomme voksentettheten!

 

 

 24. august 2007

Den brysomme kunstneren : Herman Hebler  1911-2007

Jeg hadde atelier i Gamlebyen. Kaldt som bare det. Jeg hadde ingen inntekter, jeg bare arbeidet og arbeidet. Så fløy jeg i skauen og sanket sopp og spiste gammelt brød som jeg fikk hos bakeren i 1. etasje. Til å begynne med så jeg på bildene og kom ikke videre. Det var fullstendig kaos, og jeg fikk lyst til å slå dem i stykker.  Jeg var helt alene med mine tanker. Jeg var ingenting.  Men så kom det over meg. Jeg låste døren og tok fatt på den gamle kinesiske lærdommen. Jeg var alene et helt år og oppe i alt dette kaoset begynte jeg å surre med bildene. Jeg hadde alltid likt det enkle, ukompliserte og ærlige. Det viktigste var alltid å være seg selv. Jeg begynte å få tak på hvem jeg egentlig var. Javel, tenkte jeg: Ikke se til høyre og ikke til venstre. Gå rett fram med det du har i deg selv. Etter det kjente jeg ikke mine bilder igjen. Hele tiden ble de enklere og klarere.

(Fra et intervju i Demokraten, 1999)

Så ofte når avisene omtaler Herman Hebler, griper man fatt i den forbløffende listen over priser han har blitt tildelt av institusjoner over hele verden, eller ramser opp utstillinger han har blitt bedt om å ære med sin deltagelse. Når det gjelder kunst er det alltid enklest å skyte en kanonade av tall og statistikk mot leseren for å unngå å måtte prøve seg på det skremmende alternativet: evaluering, resonnement, perspektiv.

La meg overlate de utrolige statistikkene om Herman Heblers liv og virke til andre. Og heller appellere til enhver kulturvennlig sjel i byen om å rette en takk til en brobygger som, i sin innsats for å heve kunsten opp i befolkningens bevissthet, er uten likemann. Fredrikstads posisjon i dag som et samfunn med høy bevissthet om kulturuttrykk og med et dynamisk kunstliv, skyldes i stor grad det misjonerende arbeidet som var grafikkbiennalene og senere triennalene.

Mot slutten på grafikktriennalens levetid ble nok Hebler betraktet i kommunekretser som Den brysomme kunstneren.  Når jeg ser tilbake i dag, er det ikke denne tittelen som er minst verdifull blant de mange han ble tildelt!

Brysom? Ja, fordi han var kompromissløs. Fordi han sto på sitt at kunsten er speilet som viser oss det høyeste, reneste og ærligste i oss. Kunsten var menneskets rene ånd. For Hebler dreide kampen seg om kunstens vilkår. Å gå på kompromiss i hvordan kunsten ble formidlet, var for ham å devaluere essensen i denne rene ånden.

At ikke andre kunne se denne for ham fundamentale sammenhengen, var en sorg. Og en gåte. 

Ofte i kampene for kunsten som han og Ulla kjempet gjennom biennalen/triennalen, ville det åpne seg et gap mellom vilkårene Heblers mente var nødvendige for kunstformidlingen, og hva Fredrikstad kommune kunne avse av midler for å hjelpe realisere prosjektene. Alltid til stede var faren for kollisjon mellom kunstnerisk visjon og byråkratiske mekanismer. Med storkommunen ble gapet etter hvert umulig å bygge bro over. Visjon og økonomi ble uforenlige. (Sånt sett kan vi lyse fred over hans livs innsats vel vitende om at det stadig mer markedsstyrte og kommersialiserte samfunnet som nå konstrueres i Fredrikstad, ville fremstått som et uvesen for Herman Hebler).

At det rundt århundreskiftet ble et endelig brudd mellom kunstneren og hjembyen, var et faktum som tynget både Hebler og de mange private og kommunale aktørene i kulturmiljøet som visste hva ekteparet Heblers arbeid hadde betydd for byen.

Herman Heblers far var tysk, og hans kulturelle forankring var i Tyskland. Dette førte til at han i krigsårene ble benyttet av okkupasjonsstyrker i Fredrikstad til ulike formål, blant annet som kurér og tolk. I et intervju jeg gjorde med ham i 1999 fortalte han at minnene fra krigens dager fortsatt ga ham fryktelige mareritt. Han mente at hans rolle i krigsårene var høyst ufrivillig (han hadde søkt en rekke ganger før krigen om norsk statsborgerskap uten hell) og berettet om en rekke hendelser der han mente han hadde klart å benytte sin posisjon til fordel for lokale fanger. 

Grafikkmønstringene ble borte fra byens kulturliv, men kunstnestoren Hebler var bestandig til stede. Når vi husker på hans storhet, vil de grensesprengende bildene komme i hug, de strengt tilskårede flateformene. Men like mye stormanns eie var livsgnisten og den rene kreative viljen. Han ble derfor en figur som for mange var inspirerende. Helt inn i hans 95. år var hans kreativitet grenseløs; hans livsflamme ren og lys.

Så ikke til høyre og ikke til venstre. Gikk rett fram med det han hadde i seg selv.

 

 

5. des. 07

Finn fortida i deg selv!

Jeg visste det! utbrøt en venn av meg da jeg fortalte nyheten BBC formidlet mandag - om ny forskning som beviser at Liverpool ble utviklet som by av vikinger. Vennen min har bestandig vært ihuga supporter av Liverpool fotballklubb uten helt å kunne gjøre rede for tiltrekningen han følte mot laget på Merseyside. 

Genetisk undersøkelse av den delen av Liverpool-befolkning med eldgamle familienavn viser at over halvparten bærer en form for Y-kromosom som måtte ha kommet til området fra Norge. Kanskje etter "mellomlanding" i Irland.

Som ved lignende forsøk i Irland og Skottland vekker det stor begeistring i lokalbefolkningen når man oppdager disse bindeleddene til Skandinavia og til vikingfolket fra nord. En stor TV-serie om vikingene var også en av de bestselgende produksjonene BBC noen gang laget. Norske turister til Dublin og York vil sikkert  ha forundret seg over at Viking-museene er blant byenes aller største attraksjoner. Gammel norsk historie gjort til moderne klingende mynt – og utenfor Norge!

I det hele tatt er nordmenn flest forundret over at fortida kan være forretning. I England betjener kulturarv-industrier flere kunder hver helg enn alle sports-industrier til sammen. Det er folkevandring til slott og museer.  Joda, Vikingskipshuset på Bygdøy har vært en av landets topp-attraksjoner i mange år (opp i år fra 9. til 7. plass på den offisielle listen). Jeg var der senest i juli og, ja, vi sto som sild i tønna. Men hørte jeg mange norske stemmer der? Nei. Ikke én. For nordmenn flest har fortida vært noe de ble tvunget til å besøke sammen med klassekamerater, og som ellers vises fram for turistene. Vikingskipshuset er jo unntaket, et for spesielt og isolert fyrtårn til å overbevise nordmenn flest at det er god butikk i kulturarv.

Men det er mange ting som tyder på at denne holdningen er i forandring. Og hvis dette stemmer, kan Østfold være meget gunstig plassert til å gjøre forretning av fortida. Før nå har vi ikke vært særlig dyktige til å ta vare på kulturarven. Nylig kunne vi lese i Demokraten om det som kunne ha blitt en spektakulær oldtidspark på Opstad – om ikke grusutvinning hadde spist grådig av to tredjedeler av området og lokale bønder fjernet bautasteiner fra resten. Det samme har skjedd over hele regionen. Og mens slik selvtekt er mye mindre sannsynlig i et mer kulturbevisst samfunn, kan det også i dag forekomme store skader av andre årsaker. Bare ta en tur til helleristningsfeltet på Evje for å oppdage hva moderne forurensing har gjort med 3000 år gammel kulturarv. Et tragisk syn! Noen av de mest spektakulære og forseggjorte figurer som ble meislet inn i granitten, er nesten utslettet.

Det er mange tegn på en ny holdning til gamle ting. I dag er det mange voksne som søker etter forståelse av egen identitet og leter nå lengre tilbake enn til egen dåpsattest. Flommen av lokale historiebøker beviser at vi søker etter svar. Interessen for New Age-mystikk og for dypere kontakt med naturen, kan også delvis forklares med søken etter hva fortida forteller om oss.

Opplev Fredrikstad har også oppdaget forhistorisk Østfold, og mener at den er høyst salgbar. Visjonssterke politikere i Østfold fylke legger til rette for det samme. 

Og min venn har lovet meg at han - i tillegg til Liverpool - skal i framtida heie på:

Viking !

(Sukk)

 


22. juni 2007

På nettet med tippoldemor

Natt til onsdag åpnet jeg en nettside hjemme på PC-en som forandret på et blunk hva jeg visste om identiteten min. En elektronisk tjeneste som på noen sekunder fornyet selvbildet mitt. Så uventet og gledelig var det at jeg bare satt der og gråt...

Det er jo alminnelig for nordmenn å være, om ikke rotfaste, så "rotbevisste".  Æille har et syskjenbån.  På Gjøvik eller lignende periferi. Og har de ikke syskjenbånd, har de fjellhytte. Og har de ikke fjellhytte, har de i det minste den kostymen som er en vesentlig gjenstand i identitets-verktøykassa: bunaden.

Jeg ser på med forundring og misunnelse når jeg ser at den norske sjela til mine bekjente fortsatt suger til seg kraft og næring fra røttene. Til nå har mitt grep om egen fortid vært alt annet enn stramt. De fleste nordmennene jeg kjenner ville ikke engang klare å forestille seg hvordan det er, når forfedre hvisker så svakt som mine gjør; hvor svak den slektsbårne kulturelle bevisstheten blir etter mange generasjoner i en gigantbys anonymitet.

Jeg kommer jo fra en familie som knapt hadde råd til husvære, langt mindre en familiegrav eller et slektsstevne. Om jeg spurte mine slektninger om navn på en oldefar eller en tippoldemor, møtte jeg ikke bare den vanlige disen alle forventer å møte. Jeg møtte betongveggen.

Men så snublet jeg over nettstedet "Scotland's People", med undertittel: "Official government source for genealogical data". Jeg var plutselig bare et par museklikk unna alt Skottland hadde på lager av fødsels-, bryllups- og dødsattester, samt alle folketellinger for de siste 200 årene. Og med de museklikkene kom det fram på skjermen, dokumentet som fikk meg til å tørke tårer. Det var fotokopien av bryllupsattesten til min tippoldefar og -mor.  Der sto det hvor de hadde bodd, hva de arbeidet med, hvor gamle de var, hva foreldrene het..., hvert av disse sporene en "hjelpende hånd" videre i slektstreets grener.

Etter hvert på reisen bakover forsvant sporene i Det irske havet, og detektiv Boyle må ta opp tråden igjen i Dublins arkivlagre. Antagelig vil tåka tette seg godt rundt meg igjen der; Riksarkivet var nemlig et offer i borgerkrigen på 1920-tallet, bombet og utbrent. Men gjennombruddet i godt belyste skotske arkiver var et skjellsettende øyeblikk. Det som så ut som betongmur da blikket streifet bakover i familiehistorien, viste seg allikevel å være porøs.

Om ikke du vet det allerede: På Fredrikstad bibliotek vil du kunne få meget kyndisk assistanse med å komme i gang, skulle du trenge det. Men det er ikke sikkert du gjør. Som nordmenn flest sitter du nok allerede med et ganske klart skissert omriss av hvordan slektene har avløst hverandre i familien din.

 

 

25. april 07

Ferdig med løkka

Tenk deg at tippeliga-klubben FFK bare hadde en løkke å spille på, inntil man nylig fikk nøkkelen til et nytt, stort stadion. At alle planer for utvikling og kvalitetsfotball i mange år måtte utspilles på en asfaltløkke med plass til 120 tilskuere. At klubber som RBK og VIF takket nei til å komme hit fordi det var så kummerlige forhold.

Slik har det vært i kulturlivet i Fredrikstad. Nå kan også distriktets festivaler, musikere, skuespillere, barneteatre, kor og korps endelig vinke farvel til "løkka"!

Overdragelsen av Stadion for et par uker siden har ikke på langt nær like stor betydning som overlevering av nøkkelen til Blå Grotte. Et moderne kulturhus der de store kulturuttrykk og de fornemste konferansene føler seg hjemme, er i seg selv en vesentlig nøkkel til utviklingen av Fredrikstad som en konkurransedyktig by. FFK bringer heder og oppmerksomhet når laget vinner. Men på lang sikt er det kampen om arbeidsplasser og tilstrømning av unge ressurssterke personer som fornyer Fredrikstad. Og i det "mesterskapet" har FFKs 15-20 hjemmekamper i løpet av et år svinnende liten betydning. I undersøkelse etter undersøkelse de siste 20 årene scorer kulturtilbudet meget høyt når bedrifter og ressurssterke mennesker velger stedet som er riktig for dem.

Jeg har forsøkt å følge med i planleggingen og byggingen av Blå Grotte Kulturhus omtrent fra første dag. Nå sitter jeg med beundring for de menneskene som har styrt prosjektet i havn. I dette regnskapet har egentlig 2 + 2 blitt 22. Takket være en del heldige omstendigheter – bl.a. bygging av et hypermoderne hotell vegg i vegg og bygging av et kinoanlegg og rådhus med moderne ventilasjons- og strømanlegg man kunne koble seg til - har man greid å bygge et kulturhus langt flottere enn budsjettet burde tilsi.

Men i tillegg til "heldige omstendigheter" har selvsagt også de målbevisste og dyktige menneskene i prosjektledelsen mye ære for resultatet. Da man kunne ha valgt mellomgode, kortsiktige løsninger, har man heller valgt å tenke langsiktig. Man har valgt teknisk utstyr og en fleksibel sal-løsning som kommer til å forløse kulturlivets energi og kreativitet og løfte det mot nye høyder. Det er jeg overbevist om. Endelig har vi en scene der store rockekonserter kan holdes innendørs. Endelig har vi fått et hus der store teaterproduksjoner kan utøve magien sin.  Endelig kan kor og korps vise hva de innehar av kvaliteter, uten først å måtte snekre sammen en scene og sal ut av en sliten gymsal.

I dette huset kommer du til å ha noen av de virkelig store øyeblikkene i livet ditt. Kom og ta eiendel i Grotta! 

 

 

18. juni 2008

Amundsens epilog

På denne dagen for 80 år siden endte et ekstraordinært liv.

Det var leger i antikkens Hellas som framsatte teorien om kroppens fire "væsker". Var disse fire bestanddelene i balanse, var alt vel med mennesket. Men kom den ene væsken i overskudd, ville ubalansen føre til sykdom.

Det var også balansen og sammenblandingen av fire elementer som gjorde livet til Roald Amundsen så enestående:

1. Bakgrunn var riktig. Hvidsten, med fødestedet Tomta og klyngen av hus bygd av rederbrødrene Amundsen, var hjem til Roald Amundsen i bare noen måneder. Mens han var spedbarn flyttet foreldrene til hovedstaden, men i alle ferier var han tilbake på Hvidsten. Han var fascinert og fanget av rederimiljøet. I gutten fra skippermiljøet på Hvidsten hadde oppdagelsestrangen gode vekstvilkår. Blikket til Roald Amundsen var rettet ut mot fjerne strøk. Han så helt til ukjente land på kontinenter ved verdens ender.

2. Verden var ikke ferdig oppdaget. Etter mange hundre år med oppdagelsesreiser og kartlegging av globusen, gjensto det ennå noen hvite flekker i nord og syd. Det siste kapitlet om verdens geografi sto uskrevet.

3. Norge våknet. Den nyfødte nasjonen trengte sterke profiler. Stor berømmelse og ære ville tilfalle dem som fremmet Norge på en internasjonal scene.

4. Personligheten hans var velegnet til å klare enorme bragder i ensomhet. Studerer man Amundsens personlighet i isolasjon, separert fra bakgrunnen hans og tiden han levde i, er det lite som forteller at her var et spesielt menneske. Svakhetene hans, særlig måten han behandlet andre mennesker på og taklet indre konflikter, var på det beste gjennomsnittlig. Men en ensom ulv som Amundsen hadde også andre egenskaper som ville gjøre ham til en sterk leder: viljestyrke, besluttsomhet og mot.

Hvorfor ble da dette livet ekstraordinært? Fordi tidens tilfeldigheter smeltet disse fire elementene sammen. Amundsen ble en enestående legering: en mann sammensatt for øyeblikkets store behov, skapt for tiden han levde i.

Hvor stor rolle tidens tilfeldigheter spilte i å forme Amundsens skjebne, er best illustrert med fakta rundt "Gjøa"-ekspedisjonen. I 1903 forlot kaptein Amundsen Norge i ishavsskuta "Gjøa". Den lite kjente polarforskeren skulle forsøke den første gjennomseilingen av Nordvestpassasjen. Avreisen til "Gjøa" skjedde uten fanfare, Amundsen seilte fra Kristiania om natten for å lure sine kreditorer.

Men så skjedde det. I august 1905 klarte Amundsen å seile "Gjøa" gjennom Nordvestpassasjen. Og i samme måned var det folkeavstemning i Norge om unionsoppløsning. Den nye nasjonen trengte viktige forbilder som Roald Amundsen. Da den tidligere ukjente oppdageren kom hjem i 1906, seilte han inn til Kristiania som helt og ble tatt imot av et jublende folk.        

I 1911 erobret han Sydpolen. For et par år siden satte en polarhistoriker bragden i perspektiv: "I det 20. århundre er det kanskje bare Neil Armstrongs månelanding i 1969 som kan måle seg med Amundsens sydpolekspedisjon når det gjelder prestisje og i hvilken grad de vil bli husket for ettertiden."

I 1926 ledet han den antatte første turen til Nordpolen, med luftskipet Norge. Dermed var han det første mennesket på begge poler. Etter at Nordpolen var overfløyet, var hans livsbane på en måte ved sin ende. Han skrev det selv i selvbiografien:

"[Overflygning av Nordpolen er] mitt livs siste store foretagende. For hermed vil jeg betro leseren at jeg nu anser min karriere som forsker avsluttet. Det har vært meg gitt å kunne utføre det jeg hadde bestemt meg til." 

Etter det var ikke de fire bestanddelene i Amundsen lenger avstemt i forhold til hverandre. Verden var nå ferdig oppdaget. Og den nye nasjonens behov for helter var avtagende. Han kom i ubalanse i de siste årene han levde. Personlighetens skyggeside fikk dominere, det ble utslag av paranoia, selvopptatthet og hevngjerrighet.

Men da hans rival, den italienske luftskipingeniør Nobile, forsvant i Nordishavet i mai 1928, var det som om tidens tilfeldigheter på nytt samlet seg i et rop etter Roald Amundsen. Det siste kapitlet om oppdagelser var skrevet - men kanskje det var plass til en fengende epilog?  Amundsen skaffet seg fly og mannskap og dro til Tromsø for å starte redningsekspedisjonen. Så kom det enda et utslag av hybris: I frykt for at et italiensk redningsfly skulle nå fram til Nobile først, ble nok Amundsens forberedelser for flyturen fra Tromsø til Svalbard (en tur som aldri hadde blitt gjort før) noe forhastet.

Han tok av klokka 16, 18. juni 1908. Det siste livstegnet var en rutinemessig radiomelding klokka 18.45. Amundsen ble 55 år gammel.

 

 

10. okt 2008

Unge fremmedarbeidere

Det er overraskende å oppdage at det i Fredrikstad i dag finnes en bedrift som river unge menn opp fra hjemmene sine i andre, fjerne land for å jobbe her i byen. Selv om de har spisskompetanse, dreier det seg om arbeidere nede i 17/18-årsalderen, som fraktes hit til Fredrikstad hvor de ikke er i stand til snakke med noen, og hvor det ikke finnes noe apparat som skal sørge for at den svært vanskelige overgangen til et fremmed og - for unge mennesker uten språk - lukket samfunn, ikke blir traumatisk. Når vi legger til at det også legges på disse unge skuldrene en nesten umenneskelig byrde av forventning og prestasjons­press som hadde knekt de aller fleste, så høres det ut som noe fra London i Dickens' tid eller Sagene i Braatens.

Ismael Beko Fofana og Serge Kouadio lyktes ikke, og ble sendt vekk. FFK har vasket hendene av dem. Hadde den triste skjebnen til Fofana og Kouadio vært engangstilfeller hadde det vært rystende nok. Men det er bare det siste kapittelet i en langvarig saga om utlendinger som føler at de har blitt behandlet på en elendig måte av Fredrikstad Fotballklubb.

Jeg har i lengre tid vært bekymret over det som ser ut til å være en mangel på den psykologiske empatien som trenges for at en ung, ensom utlending skal trives og utvikle seg i FFK. Selv i en ellers innsiktsfull kommentar i FB denne uka, forsøker journalist John Johansen å sammenligne Fofana og Kouadios tilpasningsproblemer med en norsk soldats "brakkesyke". Han virker å tro at kjedsomhet har vært det største problemet. En skivebom. Vi snakker om vektigere forhold, tror jeg. Disse unge spillerne kommer til et samfunn der de blir gjort usynlige. De eier ikke det viktigste verktøyet til å kommunisere hvem de er: språket. Uten språk kan de ikke delta helt som seg selv blant andre. Bare små bruddstykker av seg selv vil de kunne bruke i samtaler på treningsfeltet eller debatter rundt kantinebordet…

De kan ikke gi uttrykk for den kulturen de har i seg, som har formet dem, eller for den humoren og personligheten som kjennetegner den når de er blant sine egne. Alle disse forholdene gjør et menneske synlig for omgivelsene. Uten at det finnes en arena for et menneskes personlighet å komme til syne, vil han føle seg strippet for identitet.

Selv følte jeg at det tok 8-10 år fra jeg kom til Norge til jeg behersket nok språk til å kunne gi uttrykk for det vesentlige jeg trengte å si for å fungere i samfunnet. Og jeg kom fra en nært beslektet kultur og hadde jo engelsk, et språk som nordmenn flest forstår en del av. Innvandrere søker ofte ut andre landsmenn i Norge; Det er nok bare noen fra samme kultur som virkelig vil forstå hvem de er. Dette var nok ikke lett for Fofana og Kouadio. Det er få mennesker her fra deres fedreland.  Det gir meg grøsninger når jeg leser hvor lite FFK gjorde for å hjelpe de to guttene med å tilpasse seg. Å bli plassert på Haugetun, så langt fra mennesker og sentrum man kan komme i Fredrikstad, kan nok ha fortont seg som et lite helvete for dem.

I FFK har man denne uka gitt uttrykk for at man tar kritikk på dette og at man skal bli bedre på integrering i framtiden. Jeg skulle gjerne ha trodd det. Men det har skjedd for mange ganger til at jeg egentlig tror det finnes en evne i personalet i FFK til å innse hvor mislykket man har vært på dette området. Har FFK for eksempel noen gang stilt spørsmålet: Er det i det hele tatt mulig å integrere unge afrikanere - uten språk, uten familie, uten kulturelle kontakter - i et lite samfunn som Fredrikstad, særlig med det store prestasjonspresset tatt i betraktning?

Å flytte fra Elfenbenskysten til Østfold er å reise til en ny planet overnatt. Men man behøver ikke reise så langt, for å føle at man har blitt usynliggjort av FFK-systemet. Her er en uttalelse fra svensken Lasse Ternström, FFK-spiller på 90-tallet:

"Mange netter gråt jeg meg rett og slett i søvn. Tiden i FFK var helt forferderlig. Folk som ikke kjenner meg vil ha vanskelig for å forstå hvor vondt jeg har hatt det."

Mange vil huske ungareren Mihaly Toth. Også han hadde ikke språk han kunne kommunisere med. Han ble plassert i et avsidesliggende hus på Losjeskogen på Gressvik og, utenom treningene, mer eller mindre overlatt til seg selv. Naboene hans fortalte om en ung mann som sank dypere og dypere i depresjon de første månedene han var i FFK. Ingen besøkte ham, ikke engang kaptein på laget.

Agenter og andre middelmenn - slik som Jon Thorstensen som formidlet kontakten med Fofana og Kouadio - slår seg stort opp på drømmene til tusenvis av fattige afrikanske fotballtalenter. De tar dem vekk fra familien og egen kultur og plasserer dem i en europeisk klubb som FFK, men de har ikke noe som helst ansvar for å sikre at disse unge menneskene kommer til et sted der forholdene er lagt til rette for at talentet deres skal vokse.

"Slaver av fotball" har de blitt kalt, disse unge afrikanerne. I bl.a. Frankrike er det menneskehandel i stor skala av disse talentene fra tidligere koloniland. Og nettopp fordi det er så mange mørkhudede fotballtalenter som vil vekk fra fattigdom og vil prøve å realisere drømmen, så føler vi kanskje at det ikke er så farlig om de får det kummerlig hos oss. De er jo blant de heldige, ikke sant, som har fått lov til å ta del i velstanden i det norske samfunnet.

Her er kanskje den mest tragiske ved hele situasjonen: at nettopp måten FFK har behandlet Fofana og Kouadio på, ja nettopp derfor kommer drømmene deres til å mislykkes.  

 

 

 29. feb. 2008

Harald hærsjær med vårs

Harald Zwart ønsker at Fredrikstad tar seg sammen og døper seg med tilleggsnavnet: Hællæwood. Med Opplev Fredrikstad som forvaltningsorgan gikk Zwart ut til næringslivet og hentet inn i første omgang 25.000 kroner. Det sikrer ett stk. Hællæwood-skilt ved innfartsåra. Harald Zwart mener at det bare er rett og rimelig at det blir flere skilt og at de skal være permanente. Når folk kjører inn i Fredrikstad, mener han at de bør, i overskuelig framtid, hilses velkommen med budskapet:

HÆLLÆWOOD.

Nå er det visst ikke lenger sikkert at man skal jobbe for å gjøre skiltene permanente. Vi blir informert av Opplev Fredrikstad at grunnen til dette er at Statens Vegvesen har strenge regler for hva slags skilt som kan settes opp langs riksveiene. Jeg klør meg i hue. Må vi virkelig hente inn uttalelser fra Statens Vegvesen for å forstå at dette er et av de mest absurde forslagene som har blitt forsøkt smuglet inn på en bølge av kommers noen gang. Og jeg mener ikke absurd på en frekk, frisk og fantasifull måte. Jeg mener absurd på en "dårlig-samsvær-mellom-kart-og-terreng" måte. 

Harald Zwarts forslag begynte et sted som en "in-joke" i filmmiljøet og er i fare for å ende som en arrogant overtramp. HÆLLÆWOOD-skilt under lansering av "Lange flate ballær II" er morsomt og sjarmerende. Å foreslå at bygrensen markeres permanent med skiltene, er et tegn på at noe i Zwart-systemet har kommet ute av kontroll. Noen har mistet grep om perspektivene med hva man driver med. Harald hærsjær med vårs. Og det virker som det er ingen som tør si ham at dette er humor gjort til idioti.

La oss skille moro og mening. Hællæ er Fredrikstads hyggelige måte å hilse på folk. Og det er blitt mer enn det: Takket være blant annet "Raymon" har det blitt en gjenkjennelig identitets-markør. Byen og byens turistnæring er heldige. Stort triveligere kjennetegn kan man vanskelig tenke seg! Hadde man satt opp store skilt ved innfartsårene med bare velkomtshilsen HÆLLÆ! - nå det ville virkelig hatt sin misjon, mener jeg!

"Hællæwood" er et morsomt ordspill som har startet i byens filmmiljø og betegner kun en liten gruppe av byens befolkning: filmmiljøet. Som en permanent ordning ville det være like feilslått å kalle Fredrikstad Hællæwood som det ville ha vært å kalle Los Angeles Hollywood. Kanskje 99,8 prosent av folket som bor i Fredrikstad har ingen tilknytning til filmmiljøet. Skiltene kunne kanskje til manges fornøyelse stå ved innkjøring til filmstudioene på Værste. Når Harald Zwart og selskapet hans foreslår at alle skal identifisere seg med begrepet, har de virkelig misforstått hvor betydelig deres virksomhet er - både for den alminnelige beboeren, og for byens næringsutvikling.

Er det nå så sikkert at "Lange flate ballær" er så god reklame for Fredrikstad? I en flåsete kommentar i det nyeste "Filmmagasinet" beskriver man den kommende filmen slik:

Feite, teite guttær - nok et gullargument for å avskaffe både tvungen verneplikt og Fredrikstad.

Det er en spøk, dårlig sådann. Men tiden er inne for å spørre: Er all reklame god reklame? I en tid når man forsøker å heve byens image som et energisk, mangfoldig og attraktivt sted for (på kort sikt) turister, konferanser, messer og (på lengre sikt) investorer, hvilken hensikt har det at vi lar Fredrikstads Harry-stempel trykkes stadig dypere inn i nordmenns panner?

Harald Zwart ønsker at hele Norge skal le av Fredrikstad.  God forretning, det. Byens reiselivsnæring vil gjerne holde åpent muligheten for at det også er god forretning for byen å være en komisk revyfigur for resten av Norge. Greit nok at Opplev Fredrikstad gjør det. Men jeg, og jeg tipper svært mange andre, tar avstand fra at hjemmestedet vårt skal skiltes som om vi er enige med at det er identiteten vår.

Permanente HÆLLÆWOOD-skilt, nei takk. Men skilt som ønsker velkommen til byen med HÆLLÆ! . . . ja, den tanken gir jeg gratis videre.

 

 

9. juli 2008

Etter en uke i Londdon, Egnland

På flyet tilbake til Oslo fra gamlelandet, kjøpte jeg en kopp kaffe, og fikk en 50-seddel i veksel. Med NORGES BANK på den ene siden, NOREGS BANK på den andre. Jeg kom til å tenke over den første gangen jeg så de ulike stavemåtene og reagerte - som sikkert de aller fleste andre besøkende til Norge gjør - med forundring over at en nasjonalbank hadde prestert en stavefeil på egne sedler!

Det minnet meg også på en lett opphetet diskusjon vi hadde i redaksjon­en like før ferieuken min. Redaktøren påpekte at en journalist hadde stavet et lokalt navn feil.

"Det heter jo Kirkeøy, ikke Kirkøy", vil han ha oss huske.

Da det ble påpekt at Hvaler kommune konsekvent bruker Kirkøy, ble han litt paff. Han viste til at han nylig hadde lest Hvaler kirkes nettsider, og der sto det konsekvent at kirken sto på Kirkeøy. Ja, men Statens Kartverk har registrert at det offentlige navnet på stedet er Kirkøy, kom tilsvaret. Å? Men hva med sjøkartene jeg har, der det skrives Kirkeøy, da?

På dette tidspunktet utartet debatten seg noe. Hovedstammen fikk avgren­inger i debatter om Selbak/Sellebakk/Selbakk, samt Sprinklet/Sprinkelet og i hjørnet av møterommet foregikk det en hissig, nesten voldelig ordduell om de ulike fordelene ved formene Skjærhallen og Skjærhalden.

Jeg humret over kaffen min på flytur­en tilbake til Norge og lurte på hvordan kollegaene mine hadde reagert om de besøkte et sted som like gjerne ble stavet Londdon som London, hovedstaden i Egnland eller England. 

Jeg skulle absolutt ikke ønske det annerledes i Norge. Jeg elsker nettopp dette at norsk er så – vel, så muntlig! Mens engelskmenn liker å tro at engelsk er meislet i betong, er det norske språket helt tydelig registrert i en mye mer flyktig substans. Hva er så dette foranderlige arkivet som nordmenn har brukt som kilde for sine påstander om Kirkeøy/Kirkøy og alle andre skriveulikheter? Det er folkemunne. Mens engelskmenn for lengst har overgitt full suveren­itet i spørsmål om stavelsesmåt­er til boklærde professorer, har bøkenes mål i Norge aldri blitt mer enn en stor nisje blant mange.

Det er få egenskaper ved norsk kultur som forteller mer om norsk identitet - om den norske folkesjela - enn nettopp denne manglende presisjon­en i stavemåter. Er det ikke et tegn på en holdning som sitter meget dypt i nordmenn? En inngrodd motstand til skriftlige påbud som dikterer hvem man er, hvordan man skal oppføre seg, hvordan man skal snakke. I det hele tatt har skriftspråket hatt en mye mindre opphøyet status i Norge - arv etter tiden da embetsmenn nesten per definisjon snakket danskenes bokmål. Skepsisen sitter dypt.

De som ville ha Ivar Aasen til å snakke annerledes, lærte hvor dyptsittende et element av egen identitet talemålet er. Og det er mulig at Trond Giske også må lære samme leksa på nytt, nå som han iverksetter en "nasjonal språkbank". Det overordnede målet med bank­en blir å sikre norsk som et fullverdig, samfunnsbærende språk, het det under lanseringen nylig. 

Tanken om en språkbank er tvunget fram av trusselen fra engelsk. Men jeg er spent på hvor godt det vil lykkes. Sedler med NORGES BANK på den ene siden og NOREGS BANK på den andre, egner seg til bankinnskudd. Det flytende, flyktige stoffet som er den norske talemåten og skrivefriheten, egner seg dårlig.

 

  

 

27. juni 2008

Korps i utakt

Selv de som synes at pipende klarinetter og sure fløyter er noe av det minst musikalske de vet om, må ha følt et stikk av sympati for musikantene i Fredrikstads skolekorps denne uka.

I Demokraten hadde journalist Arne Børresen enda en reportasje om et korps som hadde vært meget uheldig i valg av tillitsperson til styreverv. Denne gangen gjaldt det Trara skolekorps.  Den tidligere lederen i skolekorpset, kunne vi lese, hadde stukket av med nærmere 40 000 kroner av korpsets midler. Når jeg skriver at dette var "enda en reportasje", er det fordi det virker som det har gått sport blant mindre skrupuløse folk å stjele hva man kan fra korpskassene. Børresen skriver at en rekke musikkforeninger i Fredrikstad har fått sine bankkonti lettet i den senere tida, bl.a. Fredrikstad Ungdomskorps, Fredrikstad Musikkråd, Kråkerøy skolekorps og Sangkoret Ekko.

Som Traras talsperson påpeker, det er fryktelig demotiverende når ildsjeler ofrer mye fritid for å drive penger inn til korps og kor gjennom bingo, bøttelotterier og papirinnsamlinger, bare for å se dem renne ut i den andre enden fordi en selvisk idiot har opparbeidet seg pokergjeld eller kjøpt seg mer luksus på krita enn han eller hun kan betjene. Enda verre: Vi snakker om en hobby til barn og ungdom, i Ekkos tilfelle om utviklingshemmede. Selv om du er blant dem som heller ville spise grus enn bli tvunget til å sitte gjennom korpsversjonen av "Bohemian Rhapsody", går du nok med på at denne gruppen med utroe tjenere er særdeles hjerteløse.  

Selv er jeg glad i korps som institusjon. Jeg synes det er en fin hobby for store og små. For barn som vil lære å lese noter og forstå seg på musikk, kan det være mer enn hobby: Korpset er nemlig et uvurderlig musikkakademi. De aller fleste av Norges profesjonelle musikere på blåseinstrumenter har korpsene å takke for inspirasjon og instruksjon. Dette er forresten et pedagogisk tilbud som man her i Fredrikstad har overlatt i stor grad til foreldre å drive og finansiere.

Jeg har også en bakgrunn i korps. I en periode på 80- og 90-tallet levde jeg av å dirigere over hele Østlandet. Alt fra et skolekorps på Sagene til et symfonisk blåseorkester i Kongsvinger, fra brassband i Bærum og ungdomssymfonikere på Hønefoss til et hornorkester på Flisa som ikke kunne ha musikkøvelser hvis det var våronn, potetplukking, kornkjøring eller landskamper på TV.

Derfor reagerer jeg med mer enn sympati når jeg leser om hvor bratt motbakke Fredrikstads skolekorps har slitt i de siste årene. Jeg føler faktisk noe sterkere, en slags blanding av fortvilelse og sorg. Mens andre kommuner rundt om i landet, til og med i nabobyen, rapporterer om stabilitet eller økende rekruttering til korpsene, har vi dessverre vært nødt til å bringe reportasje etter reportasje om korps som er redusert på noen få år fra 70-100 medlemmer ned til 20 eller færre. Bare i delene av kommunen langt fra sentrum - blant annet på Manstad - har man opplevd at et lokalsamfunn har vernet såpass godt om fritidstilbudet, at korpsforvitringen ikke har slått til.

Jeg ber på forhånd om unnskyld fra de korpsildsjelene som fortsatt ser med optimisme på framtida for korpset sitt. Men det virker nå for meg som om situasjonen har blitt så alvorlig at det er vanskelig å se hvordan trendene kan snus. Men det er ikke umulig. Det er en kritisk tid musikklivet i byen er kommet til. Situasjonen roper etter handling og samhandling.  Og det har skjedd noen viktige og positive ting i Fredrikstads musikkliv i det siste. Om det ikke er for sent, kan det hende at disse utviklingene kan være med på å fornye byens frivillige musikkliv.

Først og fremst er det forandringer på Fredrikstad Kulturskole som får meg til å håpe på lysere tider. Det er på ingen måte til forkleinelse for alt det fantastiske, tildels banebrytende arbeid som er gjort der de siste 10 årene, når jeg sier at Fredrikstad Kulturskole har gått i utakt med andre kommunale kulturskoler, hva dens forhold til det lokale korpslivet angår. Man hadde ikke ressurser til å drive opplæring av korpsaspiranter, gjentok skolens ledelse ofte. Men hadde ledelsen lagt nok press på politikerne, og samarbeidet med korpslederne om å synliggjøre hvor viktig og presserende behovet var, tror jeg ting hadde vært annerledes.

Det har skjedd tre viktige forandringer på kulturskolen som kan påvirke korpsenes utvikling. For det første åpnet skolen i år for undervisning av korpsaspiranter. For det andre flyttet skolen til et mye større og egnet bygg, som gir vekstmuligheter - om bare politikerne bevilger midlene til å vokse med! Og kanskje aller viktigst: Skolen har fått en rektor som både kan mye om korps og forstår mange av forholdene som har gjort det så vanskelig for korps å overleve i dagens samfunn.

Jeg intervjuet Mattias Lundqvist forrige uke og et par ting han sa, var som lystige trompetfanfarer i mine ører:

"Det viktigste for korpsene er rekrutteringen. Kulturskolen skal kunne være garantist for at aspirantene etter ett til to års undervisning kan gli rett inn i hovedkorpset", mente han.

Like viktig, enda det er vanskeligere for de mange konservative korpstradisjonalister å svelge, var dette:

"Skal skolekorpsene snu en negativ trend, må de først gå i seg selv", bemerket Lundqvist. Han visste av personlig erfaring at barn som tilbys en hobby der de voksne lederne kun er opptatt av én dag i året - å marsjere i byen 17. mai - vil mislykkes; at barn som må kle seg ut og marsjere som latterlige tinnsoldater, nok vil finne andre ting å bruke fritida si på. Det er ikke at de ikke vil spille i korps - men det får være grenser....

Korpsene har for lengst gitt fra seg prestisjen de hadde i etterkrigstiårene, da minisoldater fortsatt var kule forbilder. Og nå kommer også mindre skrupuløse voksne som ikke synes det gjør så mye om også korpsmidler forsvinner, og overfører dem til en bedre sak: seg selv.

Korpsforeldre som mener at musikk bør dreie seg om medaljer, uniformer og marsjøvelser – at gutten eller jenta bør gå i takt! – vil oppleve at ungene snur ryggen til en hobby i utakt. Framtida for korpsene våre er som konsertorkestre på Blå Grotte eller andre underholdningsscener. Korps på gata eier ikke prestisje blant unge. Men ingenting har større prestisje blant dem enn musikk.

 

 

6. august 2008

Ingenting mer norsk enn country

For mange år siden var jeg fascinert av et vakkert land i nord jeg aldri hadde besøkt, landet til Grieg og Nansen. Jeg lette hos Englands bokhandlere etter et norsk kurs for utlendinger. Men fant aldri noe.

Så i stedet gjorde jeg noe genialt. Jeg fant ut at jeg skulle bestille fra Norge et tidsskrift. Ingen bedre måte å fordype seg i det moderne Norges språk, kultur og samfunn! Problemet var å vite - ut fra en liste jeg fant på biblioteket - hvilket av tidsskriftene egnet seg best til formålet. Valget falt til slutt på en tittel som, syntes jeg, virket nøktern og sober og var i all sannsynlighet et organ med fingeren på pulsen til det norske samfunnet. Et tidsskrift med den tillitsvekkende tittelen: Norsk Ukeblad.

Lang var masken da den første utgaven kom i posten. Men fort forsto jeg at her var det gledelige utfordringer i vente. "Sytten kaker til sommerkos" og "Moro med sommerens lysmansjetter" hadde like mange språklige hindre for en nybegynner som alt annet. Og i det aller første bladet var det også en artikkel som ga meg enorm oppmuntring. Det var en reportasje om en aktet norsk kulturpersonlighet. En fremragende musikalsk utøver.  Ved navn Bjøro Hjåland.

"Bjøro erobrer Wembley" het faktisk artikkelen. Og til min enorme glede fant jeg ut at det var masse norsk som jeg allerede etter noen uker som student av det norske språket, mestret! Ja, det var norske uttrykk som country, cowboy, stetson - til og med kompliserte setninger som "country happening på selveste Wembley" kunne jeg gjøre et forsøk på. Og folk hadde advart meg at norsk var et umulig språk å lære! Latterlig!

Det har gått nærmere 30 år. Fortsatt er jeg en utlending som forsøker etter beste - og fortsatt fattig - evne å forstå gåtene i det moderne Norges språk, kultur og samfunn. Heldigvis er det i det omskiftelige norske kunst- og kulturlivet et grunnfjell av verdier og smak som jeg alltid kan stole på. Det kom skinnende klart til uttrykk da Fremskrittspartiets talsmann for kultur, Ulf Erik Knudsen, nylig satte ord på hva som utgjør norsk kultur.

"Vi er et annerledes kulturparti som vil støtte opp om det folk vil ha.  En liten nasjon som Norge må verne om det som er vår kulturarv", påpekte han.

Det var nok mange som leste dette med synkende hjerte. Hvordan ville samfunnet bli om vi virkelig skal begynne å verne om norsk kulturarv?! Joik-kvotering på VG-lista? Hardingfele-undervisning i alle barnehager? Pondus i rosemalt ramme? Heldigvis var Knudsen kjapp med å gi detaljer om hva han mente med "den norske kulturarven":

"Da tenker jeg ikke på Arne Nordheim, men på country og dansebandmusikk. Vi taler deres sak."    

Muligens ble han feilsitert. Muligens sa han køntri. Og ikke country. Men vern av den norske kulturarven er i hvert fall sikret i overskuelig framtid.

Yiiii-heiiii!

 

 

 

29. sept 2008

Å score eller ikke score…

…dét er spørsmålet!

Jeg elsker fotball. Og jeg elsker teater. Hver høst - om jeg kanskje har glemt det i de lyse sommermånedene - blir jeg påminnet om at det er en selvfølgelig kobling:

Jeg elsker fotball fordi jeg elsker teater! 

"Hva er vitsen med teateret? Det er et øyeblikk da et samfunn - som til vanlig består av fragmenter som ikke kan annet enn være avskilte - plutselig henger sammen. I noen øye­blikk kan denne fragmenterte verden forenes og for en liten stund gjenoppdage vidunderet som er organisk liv. Miraklet av å være ­forent!"

Disse ordene er uttalt av teaterregissør Peter Brook. Og hvis det er noen som håner fotballtilhengeren som bekrefter identitetsfølelsen ved å kle seg i samme farger som venner og andre bysbarn, bør de huske at "miraklet av å være forent" er omtrent like verdifullt på tribunen som i teatersalen.

Aldri er en fotballkamp mer teatralsk enn på de mørke høstkveldene når Stadions flomlys definerer det magiske sceneområdet, mens verden rundt ligger i skygger og mørke. Når du stiger opp den dunkle betongtrappa ved Inngang N, forlater du det fragmenterte samfunnet. Du kommer opp i en boble som er lys som dagen, enda man kan skimte nattens svarte teppe utenfor. Under de nakne spotlights har scenen fått en uvirkelig grønn farge, det er blitt et areal for utøvelse av den rituelle, symbolske duellen. Har man ikke opplevd Teateret ved Glomma under høstkamp, har man ikke opplevd byens største kulturscene.

Nylig hørte jeg en finere dame i radio fortelle hvor dumt hun mente fotball var:

"Det er jo omtrent den samme kampen hver gang, det skjer nesten nøyaktig det samme".

Hun var akkurat den type opplyste og velleste dama som hadde blitt med Hemingway til den rituelle duellen på en spansk tyrfekterarena; hun ville ikke ha det minste problemet med å forstå hvorfor Sofokles' dramaer er like universelle i dag som de var i det antikke Hellas; hun ville også kunne forklare hvordan Hollywoods beste filmskapere gjenskaper menneskers evige myter. Men fotball? ...

Shakespeare ville ha elsket Tippeliga-kamper under flomlys. Og sukket tungt hver gang dommeren blåste for siste gang i fløyta og sendte oss ut i mørket, nå som små fragmenter igjen:

Nå er vårt skuespill slutt; spillerne, 

Som jeg fortalte deg, var bare ånder

Og løses opp i luft, i tynn luft (…)

De legger igjen ikke det minste spor.

Vi er laget av det samme stoff

som drømmer, og det korte livet vårt

er omgitt av søvn.

(Fra "Stormen")

 

 

 

9. mai 2008

De skrå bredder

Jeg mener jeg har sans for godt teater. Har faktisk holdt på med det i alle år. (Tatt opp som medlem av Dramatikerforbundet i 2000….) Jeg mener også at jeg har sans for det absurde og surrealistiske teater; pleier å kunne henge med selv når handlingen glir ut i grenselandet mellom drøm og virkelighet.

Men det kom et punkt under onsdagens forestilling av den absurde farsen "Kommunen kutter for å vokse", avholdt i Rådhuset, da det hele ble for vanskelig for meg. Jeg klarte ikke lenger å forstå hvor forfatteren vil hen. Forfatter-teamet heter Høyre og FrP.  Og teatergruppa: Kultur- og Næringsutvalget.

Punktet i stykkets handling der jeg mistet tråden, var som følger:

Dialogen mellom hovedaktørene går fram og tilbake, en morsom ensemble-scene om klipping av grøntområdene i Fredrikstad i sommer. Så trer Ingjerd Spillum (Høyre) inn i rampelyset, fokuserer blikket sitt på ensemblet og sier:

"Vi er bekymret! Klart vi er bekymret!"

Der og da var det ikke lenger vits i å prøve å hente noe oppløftende ut av forestillingen. Var det ikke motparten som skulle si den replikken?

Høyre og FrP har skrevet et manus der man foreslår at 68 områder som før ble klippet regelmessig, blir nå klippet én gang i løpet av året. Dette forslaget har gjort mange bekymret. Men det som bekymrer aller mest ved forslaget? Det er at det også bekymrer Høyre, som selv har lagt fram forslaget! Jeg prøvde å forstå denne replikkvekslingen. Kanskje Ingjerd Spillum leste fra feil manus, kanskje hadde hun misforstått hvem av skuespillerne skulle si hva. Det har skjedd før.

(Skal sant sies, så hadde Høyre allerede i aftenens prolog gitt et varsel om at i dette manuset skulle den absurde dramatikken tas helt ut.  Hva var det som varslet meg? Var det at hovedaktørene flere ganger måtte bryte av forestillingen, og forsvinne ut i kulissene for å omarbeide teksten? Nei, det var mest dette: I hvert stykke er det alltid en scene aktørene ikke er så glad i; for FrP og Høyre var det en slik scene, og den heter "kinoens utleiescene", som forvaltes av Månefestivalen. Høyre og FrP misliker sterkt den scenen. Høyre og FrP har ivret om å få solgt scenen. Da bystyret ba dem holde opp å gnåle om scenen, anket Høyre og FrP avgjørelsen. Men nå! Nå i prologen faller replikken fra Ingjerd Spillum om at hun synes den scenen var kjempefin.  Høyre og FrP hadde nemlig fått til et kontraktforslag som gjorde scenen for dyr for Månefestivalen å forvalte. Absurd….)

Tilbake til hovedfortellingen, "Kommunen kutter for å vokse"! La meg prøve igjen å forstå dette logiske bruddet i stykkets handling. Først lager Høyre et budsjett der man kutter pengene til vedlikehold av byens grønne arealer. Og så skriver Høyre inn følgende replikk:

"Vi er bekymret! Klart vi er bekymret!"

Nei. Jeg klør meg i hue. Jeg må innrømme at jeg lurer på hvorfor så mange publikummere under valget i fjor kjøpte billett til dette showet. Ja! nå husker jeg. Det var fordi forfatter-paret hadde laget en så flott plakat. Stykket var på det tidspunktet uskrevet. Handlingen var da også meget uklar. Og er det ennå. Men plakaten var veldig flott, og den ble hengt opp over hele byen. Den var det ikke vanskelig å bli fristet av. På plakaten sto det jo flere spenstige sitater. Dette fra et intervju i Demokraten:

"Byen ble gjort vakker i forbindelse med The Tall Ships’ Races med oppussing av grøntarealer og mye blomster. Det ønsker jeg skal være en standard for byen. Pene omgivelser gjør byen triveligere."

Ingrid Willoch, Høyre

Samme dame som nå ivrer etter å kutte pengene til vedlikehold av byens grønne arealer. På plakaten sto det også en sterk anbefaling av det ennå uskrevne stykket:

"Løp og kjøp billetter! Dette stykket er for deg! Handlingen kommer til å dreie seg om at eiendomsskatten skal VEKK!"

Ulf Trenum, Venstre

Muligens hadde Trenum sett et utkast til manus som er blitt forkastet. Fordi stykket dreier seg slett ikke om eiendomsskatt lenger. Det var nok et tema som fungerte best i prøvesalen. Da man kom på den ordentlige hovedscenen, var det noe som ikke stemte...

Det er altså en del språkblomster og annet ugress som nok burde ha blitt luket vekk fra dette teatermanuset før teppet gikk opp. Men, akkurat som ugresset i kommunale arealer, har det fått stå. For å se et virkelig gripende handling iscenesatt så det griper publikummet, behøver vi ikke skue lenger enn til nabobyens skrå bredder.  Med forbehold om at gresset alltid virker grønnere (og mer velstelt) hos naboen, anbefaler jeg følgende åpningsscene fra et stykke som er omtalt i Sarpsborg Arbeiderblad:

"Klimakonferansen er en god måte for Sarpsborg å markedsføre seg på. Byen skal skinne på sitt beste. Vi i kommunen skal bestrebe at det skal være pent, rent og velstelt i byen under arrangementet."

Må si at det lyder som Shakespeare i mine ører. Men - som FrP stadig minner oss på - i Fredrikstad kjøper man heller billett til buskis...

 

 

30. juli 2008

Vekk med'n!

Det er ikke noen skam å selge kinoen, sa Anita Vik denne uka. Vik er FrPs leder for kultur- og næringsutvalget.  Hvis vi bruker Viks kalkyler for å regne ut tap og gevinst ved salg av Fredrikstad Kino til en privat, internasjonal bedrift - ja, da må vi gi henne rett!

Hva taper vi? Et pent, men forholdsvis lite overskudd som kinoen vår - som en av ytterst få her i landet - har klart å oppnå hvert år. Vi kommer knapt til å merke at det lille overskuddet er borte! Hvilken gevinst får vi? En skikkelig slump med penger det ene budsjettåret salget gjennomføres. Du verden, skam å selge kinoen?! Hvordan kan noen engang tenke slik? Det blir en stor fjær i hatten til FrP og allierte i Fredrikstad at de kommer til å drive inn i kommunekassen pengene et internasjonalt selskap er villig til å legge ut for Fredrikstad Kino.

Det er så åpenbart solid og fornuftig bedriftsøkonomi at vi til og med forstår at FrP ikke har tatt seg bryet hverken å informere eller involvere kinoens ansatte, ledelse eller fagforeninger i prosessen. Ærlig talt, hva ville poenget med det vært, alle skjønner et så enkelt regnskap, det er nesten bare å le av at ingen har gjort dette før. Det er så enkelt at det er vakkert!

Og forresten, hvis noen tror det blir mye dårligere og mer kommersielt repertoar på Fredrikstad Kino når det styres fra London eller Stockholm, bør de tenke om igjen. De nyeste undersøkelsene har funnet lite bevis for akkurat det. Selg den! Alle krav til kommunal effektivisering tilsier det! Alle de mest elementære bedriftsøkonomiske prinsippene sier det samme. Vekk med'n!

Kremt! 

Vent nå et øyeblikk, hvis du har tid? 

Jeg bare spør - og du får bare unnskylde om jeg har misforstått dette. Men ...

Ja, du skjønner, jeg leser på listen over tap Fredrikstad skal lide ved salg av kinoen. Jeg føler meg litt dum når jeg påpeker dette, det er sikkert bare meg som overser noe. Men er det ikke en god del tap som ikke er tatt med i regnskapet FrP har gjort?  Forresten bare glem det, FrP har sikkert fått alt dette forklart i sine diskusjoner med kinoens ledelse!

Hva sier du, Anita? Det har ikke vært diskusjoner med ….  Du har interesserte som vil legge inn anbud, men du har ikke involvert kinoens ansatte eller fortalt fagforeningene om dine planer om å selge arbeidsplassen deres? Å, ja - hvordan skal man rekke over alt når det er sommer og du har masse gress å holde styr på ute langs veikantene! Meget forståelig, nei du, hvis du har et øyeblikk, la meg da bare liste opp de tingene som jeg mener er uteglemt fra dette ellers kjempefine, ypperlig enkle regnskapet ditt.

Den enorme entusiasmen for byen, for kino, for kultur som Fredrikstad kino har vært med på å drive fram - jeg lurer på om det er blitt til mest på grunn av Californias blockbusters, eller den grenseløse og kreative innsatsen kommunale kinoarbeidere har lagt ned? Kommer noen gang en privateid kino til å bli kåret til Norges beste kino på Den Store Kinodagen? Du skjønner det, det er den vanvittige innsatsen for byen sin og kinoen sin som de ansatte legger ned, som har skapt den suksessen. Ja, den samme suksessen som private bedrifter nå ønsker å sko seg på. Kjærligheten for byen og byens kino - du regner med at de ansatte tar med den inn i det nye arbeidsforholdet til et ansiktsløs direktør i København? Det går tapt, vil jeg tro.

Tapt blir jo også en god del av de ansatte. Hvorfor vil de jobbe på det private markedet når de har rett til å fortsette som kommuneansatte. Men - jeg hadde nesten glemt! - med pengene du får for salget, så kan du finne dem nye jobber i kommunen. (Men husk å føre det opp på tapssiden, veit du...)

Alle tiltak som ikke gir gevinst må nok ut med badevannet.  Pensjonistkino: Farvel.  Babykino: Tvilsomt. Bygdekino: P-l-e-a-s-e! - vi skal jo tjene penger her. Sommerkino i Gamlebyen? Ikke på tale. Sail In-kino? Nå ler du godt, Anita. FFK-visninger ... bare hvis de betaler godt nok. Skolekino: Hva sier du, det vil bli dyrere å tilby skolekino, og skolene har ikke råd, men du skal se hva du kan gjøre.... enda noen lærerstillinger bør man kunne kvitte seg med. Billetter blir dyrere. Kiosken blir dyrere, det store overskuddet som kommer derfra i dag vil forsvinne fra kommunekassa.

Hva mener du egentlig Anita om regnskapet når alt dette er tatt med? Om at byen mister alt dette og mer? Ja? Det virker som en skam for deg! Unnskyld, det var ikke det du sa, nei. Det er det samme for deg! Ja, det samme for deg, bare vi får inn den slumpen med penger det ene budsjettåret og kan peke på at kommunen drives mye mer effektivt enn før FrP lærte oss en lekse eller to. Ja, ja. Jeg bare lurte.

 

 

22. des 2008

Maktarroganse i arv

Det er antatt å være god retorikk å sette an tonen til en tale eller kommentar som denne med et fargerikt sitat. En opptakt som øyeblikkelig åpner et luftigere perspektiv for det lokale og spesifikke. Denne gangen lar jeg all verdens store visdomsord ligge.

For meg finnes det ingen "bon mot" som kan motvirke giften av én setning som ble injisert inn i kommunal budsjettbehandling forrige uke. I ånden til rådmann Hansen så også kultursjef Dag Willien Eriksen grunn til å konstatere, med all nøkternhet, at kommunen driv­es mot stupet. I et forord til kulturbudsjettet skriv­er han:

Utover i planperioden forventes det ytterligere justeringer i kvalitets- og ambisjonsnivået.

Eriksens jobb består delvis i å sørge for at våre kulturpolitikere har den informasjonen de trenger for å utøve kulturpolitikken velgerne ønsker. I en kommune der byutvikling var forstått, ville denne setningen ha igangsatt et jordskjelv. I et kulturutvalg besatt av politikere med en visjon for kulturpolitikk, ville dette varselet ha rystet politiske voller. Det skjedde ikke her.

Den fremste rådgiveren forteller kommunens ledende kulturpolitikere at deres politikk fører til at tjenester de gir innbyggerne fra deres sektor, blir dårligere. Ingen reaksjon.

Fremskrittspartiet fører i dag en politikk i Fredrikstad som om velgerne stemte for partiet. Under en tredjedel av velgere stemte FrP i valget. Og det store flertallet av disse stemmene var i protest mot den sittende Ap-ledelsen. De stemte ikke for en nedskjæring av lærerstaben, en forringelse av helsetilbudet, en overbelastning på kommuneansatte, et kulturhus for dyrt for kulturlivet. Bare et parti oppsvulmet av maktarroganse ville klare å innbille seg at velgerne stemte for dette.

Da står vi ovenfor en - for deg og meg - tragisk situasjon i Fredrikstad, et paradoks uten lyse punkter: Velgerne kastet Ap på grunn av lokalpartiets antatte maktarroganse; velgerne får i stedet et parti som ingenting lærer av dette, men kjører på med fordoblet makt­arroganse.  Innimellom to fløyer som mer enn noen annen begavelse har demonstrert talenter for å distansere seg fra velgerne, står du og jeg. Vi får lov til å stå og se på mens politikerne med full bevissthet vedtar et budsjett som skal gi oss "ytterligere justeringer i kvalitets- og ambisjonsnivået".

For Eva-Kristin Andersen og partifeller må det ha vært hoderystende lesing, den meningsmålingen som FB gjorde for et par uker siden. Konklusjon: "En god skole og en velfungerende eldreomsorg er langt viktigere for byens innbyggere enn at eiendomsskatten fjernes." 

Hvordan er det mulig?!  Var ikke kommunevalget 2007 i Fredrikstad et protestvalg mot eiendomsskatt?! Vel - bare delvis. Avgjørende på skålen var nok den avstanden som tilsynelatende var oppstått mellom Ap-ledelsen og velgerne. Måten skatten ble introdusert på - uten nøkternhet, ydmykhet eller lyttende våkenhet - betød like mye for velgerne som skatten selv. 

Den tilsynelatende avstanden mellom politiker og velger var dessverre aldri klarere enn i ukene før valget. I lang tid hadde befolkningen gitt klart uttrykk for at man mente Ap ikke tok tilstrekkelig hensyn til lommeboka. Så fronter Kari Agerup planer for en badestrand i byen, et nytt bibliotek, en ny videregående skole... Gode ideer, alle sammen - men å presentere dem rett før et valg der kommunens avstand til velgerfølelser var hovedtema, understrekte sterkt nettopp hvor stort et gap eksisterte.

FrP og allierte går rett i samme felle. Maktarroganse erstatter maktarroganse. Jeg synes synes på oss....

Jeg startet ikke med et sitat, da runder jeg heller av med et.

"En politisk leder må hele tiden se seg tilbake for å se om folk fremdeles er der. Hvis de ikke er der, er han ikke lenger politisk leder."

Bernard Baruch

 

 

18. jan 2008

Og dine kvalifikasjoner, Anita?

Jeg var på kino i går og så "Det gylne kompasset". Det er en fortelling som foregår i en parallell verden veldig lik vår egen, bare med små, subtile forskjeller. Fascinerende var det, og jeg tror jeg må ha lukket øynene i noen minutter. Jeg så nemlig for meg en del av fortellingen som jeg ikke kan huske fra boka som filmen er basert på. Det var en underlig scene, veldig lik den verden vi kjenner, men ikke helt. Slik foregikk den:

Et staselig kontor på rådhuset i Fredrikby, eikepanel og lærstoler. Lederen for "Komiteen for ansettelser i politiske utvalg" tar imot en kandidat.

Leder: Kom inn, Anita, kom inn og sett deg godt ned. Nå, du har blitt foreslått som leder for kulturutvalget. Det er da min jobb bare å sjekke at du er kvalifisert til den ansvarlige posisjonen. Sikkert en formalitet. Te?

Anita: Takk, ja – men, serverer du te til alle som kommer på kommunalt besøk?

Leder: Ja, hvorfor?

Anita: Ikke no', bare et lite regnskap som summet i hodet mitt, unnskyld....

Leder: Vel, først om dine sterkeste kvalifikasjoner til å lede kulturutvalget. Ditt engasjement i kultur tok deg i hvilken retning i yrkeslivet?

Anita:  Jeg ble forsikringsrådgiver og reiselivskoordinator.

Leder: En fortid innen kulturpolitikk, da?

Anita: Nei, sosial- og omsorgsutvalget.

Leder: Jeg er ikke sikker på om jeg helt forstår…   Kanskje du skal fortelle meg litt om hva det er i deg som brenner så varmt for kulturlivet i Fredrikby at du ønsker deg dette vervet?

Lederen skjenker teen mens Anita, med glød og engasjement, svarer på spørsmålet. Hun lister opp mange ting den forrige administrasjonen bevilget penger til, som irriterte henne nesten grenseløst. Ord som "galleri", "scene til Månefestival", "Cuba" fikk Lederen med seg i fossebruset.

 Leder: Og i stedet for denne måten å utvikle Fredrikby, kommer du til å utvikle byen på hvilken måte?

Anita: Unnskyld?

Leder: Ja, hva er din visjon for kulturen? Vi er vel enige om at kultur er jo livsblodet i byutviklingen?

Anita: Vel - partiet mitt mener kulturen har tydeligvis mer penger enn den trenger.  Så jeg skal kutte, kutte, kutte. Og jammen sørge for at dem som vil ha kommunale midler, kan bevise hvor nyttige de er.

Leder: Du skal måle kultur etter hvor "nyttig" den er? Det har jeg ikke hørt før, faktisk. Og hvis jeg grep poenget ditt, din motivasjon har i hovedsak vært irritasjon med kulturaktører du ikke forstår? Og uenighet med den forrige administrasjonen? Jeg skjønner fortsatt ikke. Er det drivkraften din? Anita, kultur er kanskje det sterkeste verktøyet vi har for å gjøre livene våres mer forståelige, og på kommunal plan å gjøre samfunnet vårt mer fargerikt, byen vår mer attraktiv. For at Fredrikby skal henge med i denne utviklingen, bør ikke de kreative i samfunnet oppmuntres så mye vi makter?

Anita: Bare hvis det ikke koster oss andre noe.

Leder: Oss andre?

Anita: Vi som har blitt så irritert over prosjekter uten kommersiell nytteverdi!

Leder: Dette, mener du, gjør deg godt kvalifisert til å inspirere det politiske miljøet til å videreutvikle kultursektoren?

Anita: Det er så mye annet som er viktigere, ikke sant? I helsesektor og eldreomsorgen, for eksempel. Skulle jeg sitte der og se på når vage prosjekter får midler, mens folk ikke har plass i eldrehjem?

Leder: Du skal ikke sitte tilbake og se at noen lider i Fredrikby. Men: En leder for kulturutvalget skulle være villig til å gå veldig langt for å forsvare de livsviktige verdiene i sektoren sin. Kunne du for eksempel ha talt til utvalget ditt om hvorfor de tidligere industribyene som best har klart seg i nyere tid, er de som har satset maksimalt på kultur?

Det blir stille. Lederen lurer på om Anita skal begynne på nettopp det foredraget. Men nei:

Anita: Én tepose koster 50 øre. Hvis det er 100 mennesker på kommunalt besøk hver uke, og hver benytter én tepose hver, blir det...

Lederen avbryter henne og reiser seg.

Leder: Etter min mening er du like kvalifisert til dette vervet, som en styreleder i FFK som ønsker å asfaltere matta og reise leiligheter; eller en biskop i Borg som selger unna kirketomtene, fordi bønn kan like godt skje alene i heimen.

Anita: TAKK! Jeg visste vi var på bølgelengde!

 


12. sept 2008

Dommedag utsatt

Hallo? HALLO-O-O?! Er du der ute ennå? Jeg er her ennå.  Da har i hvert fall vi klart oss. Foreløpig. Men for all del: Vær på vakt! Enden kan komme uten varsel. Hold deg unna alle svarte hull, små som store - selv de som kan være resultatet av FrPs budsjett for veiasfaltering! For å være sikker.

Dette har vært gjennomgangsmelodi denne uka, etter at den enorme partikkel-akselatoren i Sveits (av skeptikere beskrevet som "dommedagsmaskinen") ble slått på.

Enden kan faktisk allerede ha kommet, bare ikke for deg og meg. Det er nemlig slik at de svarte hullene som kan skapes av akseleratoren, er meget små. Mer som et lokalt fenomen; som regnet som faller over Fredrikstad men aldri over Skjærhalden. Altså, mens naboen kan lide den mest forferdelige skjebnen – å bli sugd gjennom sitt bittelille, hyperlokale svarte hull for så å fortsette eksistensen i et fremmed parallelt univers hvor kvinnefotball er spennende og trekkspillmusikanter er kule – kan du seile uanfektet videre på livets plane sjø. 

Så sikre var noen få vitenskaps- og noen flere uvitenskapsmenn på at verden ville ende da partikkel-akseleratoren ble slått på i Sveits denne uka, at jeg følte meg direkte bakstreversk da jeg satt og klikket meg gjennom billigbillett-kalkulatoren til Norwegians vinterruter fra Rygge.

Jeg leste forresten i en avis om en vitenskapsmann i England som hadde gått innom "bookmaker'n" og veddet et betydelig beløp på at verdens undergang ville inntreffe denne uka. Selv mente han at han hadde fått odds som var så gode at han ikke kunne motstå fristelsen. 10.000/1. Journalisten hadde intervjuet bookmakeren og spurt: Hvordan hadde mannen tenkt å heve gevinsten sin?

"Vi følte det var best ikke å blande oss opp i de anliggende", var det lure svaret.

Jeg kommer med gode nyheter til de troende. Det finnes én sikker utvei. Et sted du er garantert hellig beskyttelse fra de verste utslagene av djevelvitenskapen i Sveits eller atomraketter fra Irak. Og det stedet er Alaska.

Som VG fortalte oss tidligere denne uka: USA kan få en visepresident som i konfirmasjonsalder ble døpt inn i en kirke som tror Alaska er stedet hvor de sanne kristne samles nettopp på dommedag. VG forklarer:

"Gud har en skjebneplan for Wasilla, Alaska, forkynner en actionpreget video på menigheten Wasilla Assembly of God sin hjemmeside. Så vises det hvordan USA blir angrepet av raketter, mens de sanne kristne samler seg i visepresidentkandidat Sarah Palins hjemby."

Jeg trøster meg med at folk har tatt feil så mange ganger før. Vi husker alle sammen sektenes hysteri rundt det nye millenium. De bommet visst. Og det var slett ikke noe nytt. Her er bare et lite utvalg feilslåtte profetier:

* 1794 :  Metodistenes grunnlegger Charles Wesley var sikker på at verden ville ende dette året.

* 1836 :  Med en lite broderlig gest forkynte derimot Charles'  bror John, også en leder av metodistene, at det var i 1836 at Udyret av Åpenbaringen ville vise seg.

* 1874 : Dette årstallet ble lagt fram av Jehovas Vitner som bombesikker dato for verdens undergang. Det skulle vise seg bare å være det første av en rekke like bombesikre datoer Jehovas Vitner har lagt fram som dommedagen.

* 1967 : Nesten i trass nektet verden å gå under dette året, enda profetene Jim Jones, Sun Myung Moon og UFO-ekspert Georg von Tassel proklamerte til verden at dens enda var kommet.

* 00:01, 31. mars, 1998. Lederen av den taiwanske sekten "Den sanne vei" Hon-Ming Chen, gis poeng for presisjon. Det var i dette øyeblikket han fortalte at gud ville proklamere - via amerikanske TV-skjermer - at frelseren var på vei, kort tid før frelserens romskip landet.  Chen var høflig nok til å innrømme at han tok feil.

Men kanskje blir ikke enden på verden-slik-vi-kjenner-den en voldsom undergang. Kanskje blir vi sugd så smertefritt gjennom det svarte hullet at vi ikke engang legger merke til at vi har entret en ny virkelighet? Denne oppsiktsvekkende teorien kommer ikke fra partikkel-ekspertene, men fra BBCs fotballkommentatorer, som jeg hørte omtale landskampene onsdag kveld:

"Hva har skjedd?!" utbrøt den ene.

"Det ha noe å gjøre med de djevelske eksperimentene som foregår under et fjell i Sveits", mente den andre.

"Det kan ikke våre noe tvil", var de enige om.

"Vi har forflyttet oss til et parallelt univers!"

Og hva hadde så disse to amatørfysikere som bevis for deres påstand? Jo, på en og samme kveld hadde de engelske og skotske landslagene spilt seg til seier på bortebane ved å varte opp med underholdende, vakker, angrepsvillig fotball.

Selv Einstein kunne ikke ha regnet ut en sannsynlighetsteori som ga rom for at dette miraklet ville forekomme på denne siden av dommedagen.

 

 

 

16. mai 2008

Bunad med reklame

Det kjennes ubehagelig. Er det ikke et illevarslende signal når jeg har et valg mellom indignasjon og resignasjon - og velger det siste? Vel, i dette tilfellet gjør jeg klokt når jeg vokter meg for å bli engasjert.

Dette er jo ikke mitt land. Dermed ikke min nasjonaldag. Dermed ikke mitt bord.

Jeg kunne skrevet i kraftige vendinger om hva jeg måtte mene om at Torvbyen har fått lov til å dele ut premier til de beste deltagerne i morgendagens barnetog. Men skal ikke det. Om jeg har negative tanker på dette temaet, har jeg med det britiske passet mitt ikke noen åpenbar rett til å ytre dem.  Å reagere med kritikk ovenfor utforming av Norges nasjonaldag er et privilegium forbeholdt nordmenn.

Men det norske samfunnet er samfunnet jeg lever i. Og dermed er det også et samfunn jeg daglig forsøker å forstå. Noen ganger er det gåtefulle norske folket umulig helt å avkode. Da er det like greit at man forholder seg rolig, noterer det man ser og forsøker å gjøre mening av det i sitt stille sinn. Etter beste fattige, ikke-norske evne.

Jeg noterer til ettertanke: Et butikksenter skal dele ut 5000 kroner til innslaget i barnetoget man mener er best.

Jeg noterer at komiteen som har ansvar for å se at barnetogets intensjoner og tradisjoner opprettholdes, ser ingen betenkelighet ved dette.  Og at byens største avis formidler denne nyheten som om det ikke er bemerkelsesverdig.

Jeg noterer også at komiteens leder, spurt om avgjørelsen av Demokraten, svarer at hun ikke kan se at det er noen kommersialisering av 17. mai-toget å velge ut noen barn og gi dem premier i navnet til et bestemt helkommersielt foretagende. 

Jeg noterer i forbifarten at den samme komitélederen er butikkeier i Torvbyen.

Videre registrerer jeg at komiteen ikke mener at en konkurranse om hvem som gjør flottest figur i barnetoget, går på tvers av barnetogets grunnleggende profil. 

Jeg registrerer til slutt at ett av de aller siste områdene i norsk samfunnsliv som ikke har vært preget av kommersielle interesser, er borte.

Protester?

Jeg registrerer ingen.

 

 

19. sept. 2009

Åndens loppemarked

I dag og i morgen kan du valse inn fra gågata, gjennom svingdørene til Radisson Blu Hotell, og krysse terskelen til: Den andre sida. 

Nå er det mange av oss vanlige Fredrikstad-borgere som helt siden åpningsdagen til Radisson-slottet har ment at bare å entre vestibylen var som å krysse fra den hverdagslige eksistensen inn i en helt annen dimensjon, et elegant hjørne av et parallelt univers. Vant som vi var enten med Victorias kvasi-engelske plysj og tunge blomstergardiner eller Citys funksjonelle forretningsstil og restaurantbord nedtynget med alt en representasjonskonto ville tåle. Nå, to dager til ende, vil 40 utstillere og 45 foredragsholdere gjøre Radisson til langt mer enn en portal til eksklusiv smak i designmøbler. Denne helgen er hotellet portalen til sjela. Det er nemlig dags for en ny Alternativ Messe.

Som et stødig, kontingentbetalende medlem av Human-Etisk Forbund bør jeg kanskje ikke innrømme det. Men det slår også meg som litt tråkig at Den andre sida er i ferd med å bli "big business". På en måte som Den norske kirke aldri helt har klart å gjøre forretning av, er børs og katedral på disse messene blandet sammen til en potent eliksir. For å finne en lignende kompott her i Norge av forretningsånd udelelig syltet med andre typer ånder, må vi kanskje vende blikket til Sarons Dal i Kvinesdal; for øvrig er det nok til USA vi burde skue.

Hva mener jeg med "tråkig"?  Vel, for det første er helgens Alternativ Messe arrangert av et firma som heter www.sagamesser.no. Dette firmaet arrangerer ikke mindre enn 19 slike messer rundt om i Norges land i år. Og så annonserer Sagamesser med et rikholdig ensemble av utstillere og aktører som blir med rundt fra sted til sted. Vi er kommet meget langt fra den folkelige sjarmen til spåkonas campingvogn… 

De har også en "produktkatalog". Kanskje er mottageren min for grovt innstilt på de okkulte frekvensene, men de siste trådene av mystikkens slør blir revet bort når "alvehealing", "gudinne-energi" og en "romantisk astroguide" serveres opp i en produktkatalog. Og et høyst vakkert innredet hotell til tross, det oppstår en kulturkræsj så det hviner når portalen til det hinsidige mest ligner et loppemarked eller en åndens versjon av salgsbodene under Glommafestivalen.  

Den som vandrer blant utstillerne og foredragene som er tilbudt på Alternativ Messe vil kunne bli svimmel av alle metoder, apparater og preparater som tilbys for å åpne seg for stemmene fra Den andre sida. Du kan prøve "Den originale Shakti spikermatte"; eteriske oljer fra Alvdal; auratyder Trond Engen som kanaliserer råd og tilbyr grafisk analyse av din aura; en trommereise med en shaman; inspirasjon fra fredsindianeren Joseph Silverbird; ei dame med eget teletorgnummer (kr 26 pr. min.) som ser gjengangere, voktere, lysvesener og engler; og sist men langt fra minst medium Ania Aasen som sier det rett ut i foredrags-stikkordene: "I løpet av foredraget vil jeg komme i kontakt med noen avdøde".

Bør det kanskje heller stått: "I løpet av foredraget vil jeg komme i kontakt med noen hjernedøde"?! Det er lettvint å gjøre latter av mennesker som på det mest selvutslettende vis er i fare for å la seg lure av nåtidens variant av kvakksalvere og juksemakere. Men la oss unngå det. Den enorme veksten i det "alternative" feltet som næringsvei - om det er bøker, messer, tv-programmer eller kurs - er et sosiologisk fenomen som forteller oss mye om samfunnet vårt og om dynamiske trender i det moderne menneskets forståelse av seg selv.

Forteller oss hva? Før så ville jeg kanskje har sagt at trangen til å søke kontakt med det "hinsidige" var en reaksjon mot hvor lite tilfredsstillende kirkesamfunn har svart til denne lengselen i søkende sjeler. Et tegn i tiden. Tiden er jo en teknologisk gullalder, og verden er blitt en global landsby; det burde ikke overraske oss hvis mennesker i denne verden finner minkende appell i å leve sitt liv etter en lov- og historiebok fra et lite bronsealder-samfunn i Midt-Østen.

Men det er like sannsynlig at tørsten etter en snev av overtro og mystikk også kan være et direkte utslag nettopp av teknologien. Jeg tror svært mange mennesker føler seg som "foreldreløse"; de føler at alt som hører med til Det moderne isolerer dem, fjerner dem stadig lengre fra opphavet vårt: moder Jord og fader Univers. Det ansees i dag nesten som bakstreversk å bevege seg utenfor paraplyen som bredbåndsforbindelsen holder over oss. Og jo mer vi isoleres fra stjerner og tidevann, dyr og skog, fødsler og døder, jo mindre vi forstår av oss selv.

Man behøver ikke være klarsynt for å skjønne at her ligger det muligheter for å tjene noen penger...

 

 

30. jan 2009

Basil Fawlty? Bor ikke her!

Hvilket inntrykk får turister og andre besøkende av Fredrikstads befolkning etter et opphold her? Dette har jeg lurt på, helt siden jeg leste det følgende:

Du vet at du har vært i Fredrikstad når du har begynt å hilse på folk selv om du ikke er på fjellet (...) Hvem i all verden var de to som sa hei? Unnskyld, kjenner dere meg? spør du. Nei. Vi kjenner ikke deg, svarer vi. Men vi liker å tro at det å hilse på hverandre i en by som faktisk er Norges 6. største, gjør at den føles litt mindre. Og ganske mye hyggeligere.

Sitatet er hentet fra Opplev Fredrikstads turistbrosjyre, et dokument som selger by og region så energisk at jeg hadde flyttet hit, om jeg ikke allerede bodde her. Men: Er det sant, bildet av den utadvendte, hyggelige Fredrikstad-borgeren?

Det er vanskelig for reiselivet å gi noe entydig svar på det. Men én ting kan turistsjef Ann-Jorid Pedersen og kollegaer slå bombesikkert fast: Et godt førsteinntrykk er meget viktig for å få folk til å trives her. Og da er det byens aller første velkomsthilsen som kanskje betyr mest. Hotellene våre, altså - gir de et godt inntrykk av Fredrikstad, eller et dårlig?

Disse har vært aktuelle tanker oppe bak pannerynkene mine de siste ukene etter utspill om hotellnæringen fra England og USA. Først kom det en kanonsalve fra Storbritannias turistsjef Christopher Rodrigues. Han lot ingen i reiselivsindustrien være i tvil om at Basil Fawlty fortsatt står skulende ut bak mange av øyrikets resepsjonsskranker.  

"Vi er nå inne i en periode når bare høy kvalitet vil selge. I en finanskrise vil dårlig verdi for pengene og elendig service føre til at arbeidsplasser kommer til å gå tapt. Fillete håndklær, et såpestykke som du deler med forrige gjest, og en surpump av en resepsjonist som mumler: Frokost før klokken 8 går ikke, og heller ikke etter 08:12  – det er ingen oppskrift for fornøyde kunder."

Neste innspill kom fra den britiske forbrukerorganisasjonen WHICH. I hemmelighet innlosjerte deres hotellinspektører seg på en rekke Manchester- og London-hoteller i turistklasse. Inspektørene tok med seg en mikrobiolog; som fikk dessverre mye å gjøre. De fant en madrass det grodde muggsopp på; en dyne som var blodflekket; doseter med flekker etter urin og avføring; tepper med matrester, fingernegler og støv. På et velkjent hotell i London: "...var det så ille at da vi sparket i teppet, steg støvskyen opp rundt øynene våre."

Siste runde i vurderinger av hotell kom for to dager siden fra det amerikanske nettstedet TRIPADVISOR. Over 2 millioner anmeldelser står her, samtlige skrevet av hotellgjester som har ros og ris og råd å dele med andre potensielle gjester. Hvert år kårer TRIPADVISOR de aller verste hotellene i ulike verdensdeler, basert på turistenes anmeldelser. Hvis du skulle fristes til å booke deg inn på The Cromwell Crown Hotel i London, les først dette:

"Å kalle dette helvete på jord, ville være et kompliment. Rotteavføring på sengen; et soverom som luktet oppkast og røyk; kaffe som smakte salami".

Da kunne det ikke utsettes lenger. Jeg måtte gjøre det.  Måtte taste inn søkeordet Fredrikstad og lese de nesten 30 anmeldelsene turister hadde skrevet etter besøk på hoteller og utesteder her. Det er bare å konstatere at Opplev Fredrikstad kanskje har rett. At besøkende opplever et meget godt førsteinntrykk. At Basil Fawltys norske fetter ikke bor i Fredrikstad. Her er bare noen få linjer fra ofte fyldige anmeldelser.

Radisson SAS:

GHASA (Sidney, Australia): Dette hotellet er utrolig! Rommene er enorme, rene, luksuriøse. Betjeningen er meget vennlige. Og utrolig nok - fordi det var en premiere av en film eller noe, jeg møtte Don Johnson fra "Miama Vice"! Jeg har tre bokser med serien hjemme!

BSILLON (Oslo) skriver: Flott moderne hotell, vennlig betjening, behagelig og rent rom.

VINDIR (Vestby): Service var helt topp! De serverte frokost og spanderte aviser og wifi-internet.

COCKNEYBRUM (London, England): Staben i resepsjonen ga en varm velkomst og var meget imøtekommende.

FXT60 (fra Oslo): I sentrum av vakre Fredrikstad. God skandinavisk frokost, vennlig betjening.

Men litt malurt i begeret måtte det være. Dette skriver MALOU (Brighton, England):

Hvis du er avhengig av å sove, be om et stille rom. Jeg ble vekket klokka 2 av skrik og skrål fra gågata i det politiet holdt på å arrestere noen fulle folk!.

Victoria Hotell:

Det var helt tydelig at Hotel Victoria trengte en renovering da irske AMBERLEY fra Kildare var på besøk i 2007:

Det var ikke noe te/kaffe-utstyr og soveputene var flate som pannekaker. Teppene så ikke ut til å ha vært støvsugd på mange måneder så vi beholdt sokkene på. Jeg vil aldri bruke dette hotellet igjen.

Et år senere var mye annerledes da VALLEYGIRL fra Halifax i England var på besøk og noterte at hotellet var nyrenovert på smakfull måte og vertskapet var meget vennlig.

I det vi skulle reise igjen hilste resespjonisten oss varmt en god reise videre og ønsket oss tilbake en annen gang.  Jeg ville faktisk strekke meg ganske langt nettopp for å besøke hotellet en gang til.

Av utesteder er det vurderinger av både Pizzanini, Mother India, Mormors café og Balaklava å finne på TRIPADVISOR. Og utestedene kommer ganske godt fra det.  Beste skussmål får allikevel - av alle tenkelige steder i den lokale reiselivsindustrien - Heidis Frukt og Tobakk. Magnar skriver:

It's not much to look at, but they have terrific hot dogs.

Grei anbefaling. Selv om det kanskje ikke er akkurat det riktige slagordet for Opplev Fredrikstad å bruke på neste års reiselivsmesse…

 


30. mars 2009

Kom hjem, Bendik!

"Var han egentlig så stor, Bendik Riis?", spurte en kollega meg i går.

Nyheten om at gravplassen til Bendik Riis var slettet i Vestre Gravlund, har rystet mange. Men det finnes nok enda flere som ville dele skepsisen kollegaen min satte ord på. Skepsisen er forståelig for eldre Fredrikstad-folk, de som har andre assosiasjoner enn de kunstneriske med Riis. Det er jo et meget krevende sprang å ta: å åpne for at den eksentriske, psykisk ubalanserte figuren som var til latter for flere generasjoner bysbarn, skulle vise seg å ha vært Fredrikstads største kunstner i forrige århundre. Men når vi ser på fakta, kan noen være i tvil om at han var det?

I 1984 fikk han en erkjennelse som ingen annen fra Fredrikstad har fått: å bli valgt som Norges representant ved Europas fornemste kunstmønstring, Venezia-biennalen. Da Sune Nordgren overtok som direktør på Nasjonalgalleriet i 2003 var en av hans første handlinger dette: å ta ned Krohgs "Leiv Eriksson erobrer Amerika" fra inngangshallen, og henge i stedet Bendik Riis' mesterverk "Bendik og Årolilja". Riis er i dag den eneste Fredrikstad-kunstneren som er et hett navn på norske auksjonshus. Norges ledende auksjonarius, Hans Richard Elgheim, uttrykker det slik:

"Jo mer tiden går, jo større hans plass blir. Jeg tror faktisk vi ennå ikke har sett hvor stor han er."

Politikere, populære musikere, kunstsamlere – de har fått gatenavn oppkalt etter seg i Fredrikstad. Bendik Riis, ingenting. Hvis vi ser bort fra navnet på kantinen på Rådhuset! Ikke en byste. Ikke et torg. Og nå er ikke engang hans gravplass mulig å lokalisere. Det er mer enn forglemmelse, dette her. Det er nærmere det motsatte, det er fortrengelse. Byens offentlighet har ennå ikke maktet å glemme skyggesidene ved Riis’ historie og måten han og familien ble behandlet på. En ting er at det er vanskelig å vurdere høyt en figur man tidligere gjorde til latter. Men det stikker ennå ganske dypt i Fredrikstad-fellesskapets minner at byens offentlige representanter to ganger kastet Riis fra hjemmene sine, først i Holmengata, så i Oslogate; at han ble tvangsinnlagt på Gaustad av bylegen; at mange av hans verker ble kjørt rett på søppeldynga, mens han var på Gaustad.

Selv om alt dette var glemt og tilgitt, ville det nok ennå være en meget modig avgjørelse for en liten bykommune å hylle en kunstner som brukte lerretet for å skildre i detalj hvilke traumer Fredrikstad utsatte ham for. Men la oss si at motet og storsinnet og viljen allikevel finnes i Fredrikstad til endelig å gjøre rett ved vår største kunstnersjel fra forrige århundre. Hva ville vært en passende hyllest? Her er mitt forslag. Det er to-delt.

1. Reis et gravmonument før gravplassen glemmes.  2. Lag en behagelig liten park under regulering av Gamle Stadion-området. I Bendiklunden ville det være fint med en fugle-fontene og ved siden av en statue av ham mens han mater fuglene. Noe han gjorde hver eneste dag i livet. Selv da han var på Gaustad satte han annonser i Demokraten for å minne byens folk om at fuglene trengte mat.

  

17. april 2009

Miraklet

Når en kjent humanist går offentlig ut med en spådom om at det snart vil skje et mirakel i Fredrikstads største kirke, ville det være forståelig om Den store hvite flokk betraktet forkynnelsen med en smule skepsis.

Men faktisk har jeg i enkelte smale sidespor av miraklenes sfære ervervet meg uvanlig mye kunnskap. Så mye at jeg kan gi deg den følgende presise profeti: Sitter du i en av benkene i Fredrikstad Domkirke søndag klokka 18:59 så kan du være sikker på at det er like før det skjer. Like før stoff og materie skal forvandles? Nettopp! Like før tid og rom skal forskyves? Bombesikkert!

Sidesporet av miraklenes sfære jeg er godt bevandret i, heter: musikkens magiske kraft. Men for å oppleve miraklet som kommer til å skje søndag, trenger du ingen spesielle kvalifikasjoner. Bare dette: troen om at sang forløser våre dypeste følelser.

Søndag, 18:59. Utenfra vil ingen kunne se at noe spesielt er i ferd med å skje i Domkirken. Noen barn leker hylende av latter i kirkeparkens apparater uten å se opp på de høye kirkevinduene. En som venter i bussholdeplassen ved Rådhuset ser opp på kirkens klokketårn. Søren, snart klokka 7! Bussen er sen igjen. Ingenting utenfor som tyder på at dette er en kveld for mirakler.  Heller ikke inne, i det klokka viser 18:59 og 30 sekunder. Et par hundre er benket i det høye kirkerommet, noen hoster, andre småprater, slår av lyden på mobilen, ser rundt seg etter kjente. Noen av dem angrer på at de ble overtalt til dette i stedet for kampen på Stadion. Noen kjenner stress i skuldrene og magen av en helg med en uheldig krangel, en syk slektning eller et kravstort barn.

Klokka 19:00 har ingenting stort forandret seg i det veldige kirkeskipet. Ikke annet enn at dirigent Tore Erik Mohn har kommet på plass foran et dobbeltkor bestående av Borg Domkor og gjester fra Russland, en gruppe profesjonelle korsangere.

Så. Så skjer det. Miraklet.

Korsang med evne til å fjerne deg langt fra deg selv. Men samtidig gjøre synlig for deg dine beste, mest inderlige følelser. 

Sang som er forankret i det mest folkelige av musikk (vi er kanskje bare et stenkast fra en liten bygd i Russland eller Telemark), men som samtidig er forhøyet til kunst.

Melodier som sveller og faller, en klagesang over hvor krevende det er å leve. Men som samtidig gir uttrykk for at nettopp i kravene og utfordringene oppnår vi våre mest verdifulle erkjennelser om livet.

Rachmaninov skrev korverket "Vespers" i 1915. Det er noe av det vakreste som kan oppleves, og kan bidra til at lytterne får fornyet sin tro på livet. Bare ikke se etter meg! Jeg har sesongkort, jeg skal være på Stadion så klart. I håp om at en av lagets spisser står for et mirakel den kvelden.

(Hva?! Hyklersk, jeg?! Heldigvis gir Domkoret samme konsert i Oslo lørdag kveld. Da drar jeg dit, veit du....)

 

 

 

13. mars 2009

En vei fra fortid til framtid

Jeg tok feil. Det er det første jeg må erkjenne. Ber Stadion-arkitektene om unnskyldning. Jeg har mange ganger uttrykt min mening om at det var feilgrep å bygge tribunene inne i de gamle maskinhallene. Å ofre muligheten for framtidig vekst på alteret av fortidige minner: Kunne det forsvares når man skulle reise et moderne idrettsanlegg?

Vel, på en liten rundtur av hele den veldige Værste-tomten for noen dager siden gikk det endelig opp for meg at Stadion-utformingen kanskje er det mest ideelle forbildet som tenkes kan for hvordan fortidsminner skal håndteres av nåtidens samfunn, når det skal bygge mot en levedyktig framtid. 

Kulturminneåret er over oss. I leserbrev, avisreportasjer og TV-programmer blir vi bedt om å bli mer bevisste på hva gamle, utgåtte ting sier om oss selv. Så langt i markeringen av Kulturminneåret har hovedbudskapet vært dette: Alt, ja absolutt alt, kan være kulturminne, bare noen forbinder det med noe meningsfylt.

Det sterke med dette: at noen vil oppleve at det hever deres følelse av selvverd og gjør deres bidrag til samfunnet mer synlig. At det rett og slett er demokratiserende; Jørgen hattemakers livshistorie og identitet er like mye verdt som kong Salomos.

Det svake med Kulturminneårets "Alt er kulturminner"-begrep er faren – som tegner Thore Hansen illustrerer så treffende – for at fornuftig byplanlegging og samfunnsutvikling kan i verste fall fengsles av fortid-fanatisme. Alt skal fredes! Ingenting kan rives! Alt har mening! Ingenting kan kastes! 

Hva som utgjør kulturminner er et vanskelig spørsmål – og, når det er ført til ytterste konsekvens, et såpass subjektivt spørsmål – at samfunnet tradisjonelt har overlatt definisjon av "verneverdig" til profesjonelle. Riksantikvaren støtter selvsagt Kulturminneåret. Men jeg kan tenke meg at historikerne der på gården er engstelige for hva Kulturminneåret munner ut med av krav til dem. 

Er det mulig å komme fram til en definisjon som passer for både Salomo og Jørgen? Som nevnt innledningsvis, jeg synes selv det er et minelagt område. La meg nevne et par andre lokale saker som har fått meg til å fundere mye på hvor grensen går for nytteløs nostalgi og vern av viktige verdier.

Først: Aksjonen "La Nabbetorp-dammene leve!".  I pressemeldingen om aksjonen skriver ildsjeler:

"Sanseløs fotballfebrilsk utbyggingsiver må ikke få muligheter til å ødelegge et av Fredrikstads tidligste kulturminner."

Hø?! Etter min mening blir logikken i tankegangen her fort diffus og lite håndfast. Aksjonen påpeker at Nabbetorpdammene ved brua er opprinnelig groper etter leiruttak. Det var slaver og utkommanderte soldater som gravde ut leir for å lage teglsten på distriktets første teglverk på Nabbetorp. Dette visste ikke jeg! Og fascinerende er det. Storartet lokalhistorie! Men: Kulturminnet det her er snakk om er allerede ødelagt - ikke av fotballbaner - men av dammene. Gropene er borte for veldig lenge siden. De er blitt til en meget vakker våtmark uten spor av industrifortid. Eller for å bruke "Stadion"-forbildet: Kulturminnet ble grunnlaget for en forvandling til noe nåtiden, med nye verdier, kunne forholde seg til.

Jeg håper virkelig aksjonsgruppa lykkes. At våtmarka overlever, fordi våtmarka er viktig. At det ble skapt i sin tid av leiruttak, bare skaper en ekstra nyanse i kampanjen. Og når kampanjen er vunnet er det på sin plass med et minneskilt ved stien rundt dammene som forteller denne historien. Men "sanseløs fotballfebrilsk utbyggingsiver" kan ikke ødelegge et kulturminne som for lengst er borte.

En annen sak: gravrøysa mi – eller fortet ditt? Mange av spørsmålene rundt definisjonen av hva som er verneverdig eller "minneverdig" samles på ett brett, rettere sagt én øy, ute i havgapet. Tenk hvilket flott kulturminne det hadde vært om den store gravrøysa fra bronsealderen fortsatt hadde ruvet der ute på Akerøya! På den ytterste øya der himmel og hav møtes ble høvdingen gravlagt, klar for å bli hentet opp til solen eller stjerner.

Men så gikk militære behov foran, og under bygging av Akerøy Fort ble gravrøysa "plyndret" for det som var brukbart av stein. I dag ville vi kalt dette gjenbruket for kulturminne-vandalisme. Og hva skal vi si om marinen som under øvelser i 1883 brukte fortets ruiner som skytemål for sine krigsskip?! Men hvorfor er det bedre å restaurere fortet stein for stein, som kulturminnevernere har gjort ute på Akerøy, enn å være praktisk innrettet og bruke ruinene som skyteskive? Går vi i dag altfor langt med å forsegle alt som er "fra gamle da'er"? Selv er jeg er fascinert av den unikt  blomstrende kulturen vår region opplevde i bronsealderen. Da kan jeg spørre: Hadde det ikke vært riktig av kulturminnevernere heller å plukke ned hele Akerøy Fort og forsøke å gjenskape gravrøysa?

Nei, selvsagt mener jeg ikke at man burde gjort dette siste. Den nære fortida med militær trussel og frigjøringen av Norge fra grepet av mektige naboer - dette er noe som strekker seg langt inn i våre egne liv, på en måte som en allerede ødelagt gravrøys ikke gjør. Men Akerøy Fort viser godt hvor innviklet et felt fortidsminner kan være for den som søker en definisjon av "verneverdig". Et felt med kulturminner kan være et kultur-minefelt.

Markeringen av Kulturminneåret kommer til å etterlate mange flere spørsmål enn det gir svar. Og hvis det blir tilfellet, må det sies å være et stempel på et vellykket prosjekt.

Da jeg gikk turen min på Værste tidligere i uka, tenkte jeg blant annet på kampen om Dr. Johnsen gården, den ble fjernet fra tomta der SAS-hotellet står nå. Tenkte på alle de gamle stasjonsbygningene som har forsvunnet langs med jernbanesporene de siste årene.  Og på ett av Europas største og mest fantastiske felt med helleristninger på Rolvsøy, som nå er tapt, etset bort av surt nedbør fra industrien. 

Da fremstår måten Værstes fortid går opp i nåtid på Stadion for meg som en forbilledlig positiv løsning.

 

 

 

 29. august 2009

Jeg vant 6 millioner kroner - på halvannen uke!

Jeg kan ikke holde det for meg selv lenger. Jeg må fortelle det, må dele det med noen. Noen ufattelig gledelige nyheter som har forvandlet livet mitt i de siste dagene. På e-mail fikk jeg nemlig vite for noen dager siden at e-mailadressen min var som en regnbue som viste veien til lykken. Og i enden av regnbuen var det nedgravd store skatter.

Først kom det melding fra Spania om at mailadressen min rett og slett var "vinnerloddet" i noe som heter Paypal European Selection Draw. Så vidunderlig er vår moderne, globale og digitale verden at man kan bli trukket ut som lotterivinner, uten engang å vite at man hadde sikret seg et lodd!

Jeg hadde knapt fått sendt av gårde alle personlige detaljer for å sikre meg gevinsten på ni hundretusen dollar, før lykke ble forvandlet til noe mer. Til et mirakel! For hva tror du dukket opp i e-mailpostkassen? (Du kommer ikke til å tro det!!!). Jeg fikk en mail fra en hyggelig dame i Holland som måtte gratulere meg fordi min postadresse var trukket ut som vinner i "Netherlands Postcode Loterij". En rund million euro! Jeg stusset litt over at fru Suzan Heemskerts sikkert store lotteri-apparat ble styrt fra en google mail-konto, og at jeg skulle kontakte deres "costumer service". Men kanskje en "customer" heter en "costumer" i Holland, hva vet jeg....

Dette vet jeg i hvert fall som sikkert. Den elektroniske jungeltelegrafen virker kjapt og effektivt. Kort tid etter at jeg hadde sendt alle mine personlige opplysninger til Suzan Heemskerts, kom det en rekke smigrende og oppsiktsvekkende tilbud fra ulike storspillere i Europas finansmarked. De hadde tydelig fått nyss om at jeg var en pålitelig fyr som visste å reagere kjapt når endelig lykken vinket til meg. De mente jeg kunne hjelpe dem ut av diverse pinlige situasjoner som de strenge lovene som regulerer pengemarkedet, hadde satt dem i.

Jeg ble forvirret da det kom en mail fra en ukjent avsender i Nigeria som henvendte seg til meg som Dear Friend og tilbød seg å overføre en betydelig andel av seks millioner pund til min konto fra et multinasjonalt selskap som hadde gått konk. Bostyreren hadde oversett pengene og hvis jeg kunne hjelpe med litt distribusjonsvansker, fortjente jeg min andel. Det virket for godt til å være sant. Men han undertegnet seg som:

Garry Loopy

Manager

Bank of Scotland.

Og da falt det meste på plass. Det var det velkjente nettverket av skotter i utlandet som visste å ta vare på hverandre. Men like før jeg skulle sende av gårde alle detaljer til Bank of Scotlands forretningsadresse i Nigeria, kom det en henvendelse som fikk meg til å lure på om det hele var for mistenksomt.

Det var nemlig Hang Seng Bank Ltd i Hong Kong som - fra en yahoo-mailadresse - skrev det følgende:

"Det er forsteelig at du kan være litt usikre, fordi du ikke vet, men jeg har en lukrativ forslaget av interesse å dele med deg. Jeg fikk henvisning til min søk etter noen som er i samsvar med de foreslette forretningssamarbeid."

Jeg er nå ikke dum. Som Fremskrittspartiet har lært meg over mange år: Aldri stol på en utlending som ikke har giddet å lære seg å snakke norsk ordentlig! Til tross for det store hellet jeg hadde hatt med lotteri-gevinstene, ble jeg rett og slett litt varsomme med mailene som kom inn. Helt til hjertet mitt ble smeltet av en ekstraordinær historie som jeg føler jeg må dele med dere. Kjære venn, begynner den rystende mailen:

"De må ikke synes synd på meg, mens De leser min historie, fordi jeg trøster meg med at alle må dø en dag. Navnet mitt er Sheikh Naveed Jafar, jeg er forretningsmann i De forente arabiske emirater. Jeg har fått kreft i spiserøret, noe som ble oppdaget altfor sent fordi jeg har vært for slapp med helsen min. Etter konsultasjoner med eksperter har jeg fått vite at jeg bare har noen måneder igjen å leve."

(Jeg skammet meg over hvor heldig jeg hadde vært i lotteriene da jeg leste dette! Den stakkers mann fortsetter:)

"Jeg har ikke levd noe eksemplarisk liv, brydde meg om ingen andre enn meg selv. Selv om jeg er meget rik, var jeg aldri sjenerøs. Firmaet mitt var det eneste jeg viet hele mitt hjerte til. Du kan selv gjette hvor sterkt jeg nå angrer på dette, og tror at om Gud hadde gitt meg en ny sjanse på denne kloden hadde jeg levd et mye mer anstendig liv enn det jeg har gjort."

(Å for et nobelt sinn, sa jeg til meg selv. Men det er ikke for sent! Gi rikdommen bort til trengende familiemedlemmer, tenkte jeg. Hjelp noen trengende! Og så leste jeg videre.)

"Da jeg fikk vite at Gud kalte meg hjem til seg, overførte jeg det meste av mine eiendeler til storfamilien min og til veldedighetsorganisasjoner i UK, Algeria, Malaysia og hjemlandet mitt. Jeg ønsker å distribuere mer til de trengende i landet ditt, og ba om hjelp fra familiemedlemmer. Men nå viser det seg at de lurte meg! De løy til meg og beholdt pengene selv. Så jeg lurer på om jeg kan be Dem om en stor tjeneste. De siste restene av formuen min, 17 millioner dollar, ønsker jeg med Deres assistanse å distribuere til trengende i Norge. Og for bryderiet beholder du selv 20%."

Jeg svarte umiddelbart til Sheikh Naveed Jafar, og sendte ham alt han trengte av personlige opplysninger om kontoen min osv. Og herved kunngjør jeg: Alle som har behov for litt hjelp fra disse midlene kan ta kontakt med meg personlig! Jeg er nå en mann med en misjon! Jeg skal en gang for alle fjerne skampletten det er, å høre skotter beskrevet som gjerrige!!!!

Jeg har så ofte skammet meg over familien min og deres tunge skotske arv. Jeg husker med gru den dagen min skotske far fikk vite at han hadde vunnet størst mulig gevinst på å tippe fotballresultater. Han var overlykkelig. Mora mi, derimot, ble engstelig. Hun spurte ham over middagsbordet:

"Har du tenkt på hva vi skal gjøre med alle tiggebrevene?!"

Han ga det to sekunders vurdering, og svarte:

"Dem fortsetter vi å sende ut!"



10. okt 2009

"Uvedkommende ingen adgang"

Det var vel i 1997, en god stund etter oppsmuldringen av Sovjetunionen, at jeg tilbrakte noen dager i Moskva. Jeg ble sendt dit var på befaring av et reisebyrå, jeg skulle speide ut mulighetene for å lage en pakketur myntet på kultur-turister som ønsket å oppleve Moskvas kulturelle rikdom fra innsiden.

Under oppholdet bodde jeg på et hotell midt i storbyen, Kreml var rett rundt svingen. Men for alt jeg fikk oppleve av russisk kultur, kunne jeg like godt ha vært innkvartert på KGBs regning i en celle på Lubjanka. Det er sikkert veldig annerledes i dag, men på den tida var "turist-stripa" fortsatt en meget tynn linje som i all hovedsak gikk på utsida av severdighetene. Ville man besøke for eksempel et kloster, et galleri eller en fotballkamp, måtte man bruke all tålmodigheten og fantasien man hadde, og helst gode kontakter, for å finne fram på egen hånd til eventuelle løsninger.

Moskva var ikke lenger et lukket samfunn. Men kom du utenfra, fant du en by så lite tilrettelagt for sånne som deg, at du ville oppleve det som et lukket samfunn! Byen og befolkningen hadde nok med seg selv. Det ble aldri noe av pakketuren, altså.

Den lite oppløftende Moskva-opplevelsen har kommet sterkt tilbake i minnet da jeg de siste ukene har lest om planene for et stort turisthotell på Hvaler. For Hvalers befolkning og for alle som har venner og bekjente, hytte eller campingplass på Hvaler, så vil nok det følgende komme som en overraskelse: Hvaler er slett ikke noe ferie-paradis - ikke hvis du er på utsiden!

Et lukket samfunn? - nei, selvsagt ikke. Mer en losje: Godene, fordelene, kan alle nyte, men kun ved personlig innbydelse. Altså, den som ikke eier egen liten flekk med himmelsk svaberg, båtplass eller hytte ved stranden vil raskt og sterkt sitte med følelsen av at sommer-Hvaler er en privat ferieleir. Fordi det er jo nettopp dét det er. Og ikke noe gærnt med det. Men man reiser ikke et hotell for å be folk komme og se på en hyttegrend. Å booke seg inn på et rom på Hvaler Hotell kommer ikke til å gi deg adgangen du trenger for å oppleve Hvaler som hytteeierne gjør. 

Det første som slo meg da jeg hørte om hotellet på Sand, var: Dette er klekket ut av folk som bor på Hvaler. Eller folk som har vokst opp med et forhold til Hvaler, og ganske enkelt har vanskelig for å forestille seg at andre kan oppleve Hvaler på annen måte enn de selv bestandig har gjort: Deilige sommerdager, aktiviteter rett utenfor egen hytteveranda, egen båt festet klar ved brygga....  Ønsket om å dele denne herligheten med andre er meget hederlig. Det er bare at det finnes så lite av Hvalers herlighet som ikke er annen manns eiendom.

Jeg har bodd i distriktet i 20 år. Tidlig etter at man kommer hit, blir man klar over den dype kjærligheten alle har til Hvalers kystnatur. Så man kjører ut dit noen ganger for å finne ut hvorfor. I lang tid slet jeg veldig med å koble sammen den glødende lidenskapen lokalbefolkningen hadde for Hvaler-øyene med opplevelsen jeg selv hadde "på befaring". Fra Stokken og fram til brygga i Skjærhalden blir den tilfeldige turisten knapt invitert til å forlate riksveien i det hele tatt. På begge sider av veien er hele kystopplevelsen parsellert bort. Og er det områder som ikke er det, er det umulig å finne ut hvor de er. Den som kommer utenfra har adgang til - hva? Riksveiens asfalt, og en pizzarestaurant i havnen.

I de siste årene er det blitt noe bedre. Storesand er blitt skiltet. Gjestgiveriet har fått kultur. Selv har jeg blitt invitert inn bak "Privat"-skiltene noen ganger og har frydet meg på nært hold over alt som befinner seg på innsiden av hytte- og huseiernes grendegrind; og da forstår man lidenskapen deres godt. Men det er langt igjen før den tilfeldige turisten vil føle at Hvaler som feriested er til også for ham/henne.

Ett eksempel: Selv en fantastisk og enestående severdighet som Skulpturparken på Røsshue er ikke skiltet ved riksveien. Er det slik at alt som er verdt å oppleve, skal formidles pr. jungeltelegraf? Det er lissom "måten man alltid har gjort det" på Hvaler; Det er måten man begrenser kunnskap til de som er på innsiden.

Sett gjennom mine øyne - øynene til en som ikke har noe som helst eierskap i Hvaler - var Hvaler kommunes investering i TV-serien "Hvaler" en uforståelig bruk av kommunale midler. De som allerede har adgang til Hvalers herligheter, trenger nemlig ingen såpeopera for å bli klar over at Hvaler er ferie-paradis. De som ikke hadde adgang til Hvalers herligheter før serien ble laget, får den heller ikke etterpå.

Sett gjennom disse samme øyne er en enorm investering på et turisthotell like uforklarlig. Det er for langt igjen til en situasjon hvor kommunen og næringsindustriene er offensivt innstilt på å betjene besøkende.

Langt igjen før de "hemmelige" stedene som Hvaler-kjennere vet om, blir skiltet eller beskrevet i turistbrosjyrer. Langt igjen før en rusletur langs de fleste strendene ikke sperres etter noen meter med "Privat" og "Uvedkommende ingen adgang".  Langt igjen før turisten som skal bruke hotellet, skal kunne "eie" en bit av Hvaler-opplevelsen, selv om de ikke faktisk eier den.

Hvis ikke man kan gi besøkende følelsen av at også de eier en liten bit av Hvaler

i hjertet sitt, er det meningsløst å invitere dem hit.

 

 

 

4. juli 2009

Nyttige naboer

En by med respekt for seg selv har en mindre naboby den liker å måle seg med.

Også den byen jeg startet livet i. Vi som bodde i Glasgow syntes folk i Edinburgh var snobbete, lite sosiale og konservative. Edinburgh-folk mente at vi i Glasgow var patetiske lavpannede apekatter. En klok statsmann sa engang at om man kunne flyttet Glasgows varme folk inn i Edinburghs vakre bygninger, ville man ha Europas hovedstad!  

(Ikke at vi i Glasgow egentlig trengte en nabo å krangle med. Glasgow var stor nok til å krangle med seg selv, katolikker mot protestanter. Bitre religiøse feider har det bestandig vært. Da muslimske terrorister prøvde å sette fyr på Glasgow Airport for et par år siden, kom komiker Frankie Boyle med en treffende kommentar: "I just love the naivety of someone trying to bring religious war to Glasgow!")

Da følte jeg meg hjemme med en gang da jeg flyttet til Fredrikstad og lærte at her i byen så er man nødt til å forholde seg til en type mennesker som fortjener hån og latter med en liten porsjon medlidenhet: Særpingen.

Det er en uskrevet regel at den mindre byen i pardansen, til tross for mye ergrelse, egentlig kjenner sin plass. At den større byen kaller nabofiendskap for en "konkurranse", er bare kosmetisk; den større byen vinner uansett: turistene, kontraktene, opprykk til tippeliga… Illusjonen om at nabobyen kan yppe seg i konkurransen, er en myte den større byen holder liv i, bare fordi den styrker den større byens selvtillit.

Men hva er det som skjer?! Denne regelen har tydeligvis ikke alle i lillesøster Sarpsborg fått med seg. Yppe seg? Ja, Sarpsborg Arbeiderblad har brakt sak på sak som har spredt seriøst hakeslepp til Big Brother Fredrikstad.

"Sarpingen er i ferd med å slutte å være beskjeden på vegne av egen by", skriver Halvor Titlestad på kommentarplass i SA. Og han tenker selvsagt på at Sarpsborg har sikret seg en eller annen ubetydelig kvalik-runde til neste års Melodi Grand Prix.  Opplev Fredrikstad kommenterer ganske greit: "Tja, er det så fett da? Velbekomme!" (Jeg omskriver litt her for korthetens skyld).

Det er ikke bare MGP i Sarpehallen som er rystende. Det er særlig de frekke og freidige ranene som sarpinger har gjort gjennom bladet sitt den siste uka. Det begynte på tirsdag med et stort innlegg der man ville gå i bresjen for å gjøre mye mer stas av en sarping som, ifølge avisa, hele verden kjenner til. Navnet på denne verdensberømte sarpingen: Hans Nielsen Hauge!

Nytt ran neste dag: Under et bilde av Roald Amundsen på Sydpolen skriver SA: "Jøss, det er sarpinger over alt!".

Hva?! Når ble Rolvsøy og Borge deler av Sarpsborg?!!  

Her må vi passe på ekstra godt. Når det nærmer seg MGP i Sarpehallen, vil de sikkert bruke anledningen til å minne alle på at byen vår ble til bare etter bybrann i Sarpsborg og egentlig skulle hete: Ny-Sarpsborg.

 

 

22. mai 2009

Moroknappen

Kjære redaktør

Du var nok overrasket da du fant dette i avisas postkasse. Selv om jeg har søkt tilflukt på hemmelig adresse, husker jeg mine plikter. Det var for lengst avtalt – ja, før Begivenheten forrige lørdag – at jeg skulle skrive kommentar til dagens avis. Og her holder jeg det jeg har lovet. Jeg regner med at du trykker den bare hvis trusselbildet har blitt mindre farlig for mitt vedkommende. Ser jeg mine betraktninger i avisa fredag så vet jeg at det igjen er trygt å komme fram fra mitt skjulested.

Jeg anklager ingen. Jeg vet at jeg skulle ha forstått før nå at jeg lekte med ild, og at konsekvensene kunne bli alvorlige. Jeg har jo tidligere sett nok tegn på at noe slikt kunne skje. Det var bare den siste gnisten som manglet. Og den kom med: Begivenheten.

Hvilke tidligere tegn? Å de har vært mange. La meg nevne et par fra vinteren som har gått. Den dagen nyheten kom om at Drillo var gjeninnsatt som landslagtrener og media blåste nytt liv i de gamle minnene om VM-kampen i '98 da Norge slo Brasil. Husker du, herr redaktør? Vi journalister var samlet til morramøte og inn i det leende, glade miljøet kastet jeg bemerkningen:

"Husker jeg feil, men da Norge slo Brasil i VM, var ikke Brasil allerede kvalifisert til kvartfinale og hadde ingenting å spille for?"

Stemningen i rommet ble forandret fra lystig til noe dunkelt, nesten skummelt. Det kom en stillhet i lufta, noe slikt som beskrives under solformørkelser. Og i øynene til alle rundt bordet, i olme blikk som var festet på meg, var det noe som var litt – unnskyld at jeg sier det – dyrisk.

Burde jeg ikke lært av dette? Ja. Selvsagt. Men prøv å forstå meg. Det er rett og slett for dumt å inneha denne makten og ikke bruke den. Som en hypnotiker som bare ved å hviske trigger-ordet, kan få mennesker til å forvandle seg fra lam til ulv. Jeg kunne en magisk formel. Jeg var som en tyrefekter som vifter med sin røde kappe.

Så kom dagen i vinter da hele avishuset var samlet i kantina rundt TV-en. Jeg stakk bare innom for å fylle på i kaffekoppen og kunne ikke stoppe meg selv:

"Verdensmesterskap på ski? Er det flere enn Norge, Sverige og Tyskland med i år da?"

Mens Jon Herwig Karlsen skrek noe seiers-bejaende i det øverste registeret av stemmen sin, så jeg hvordan ryggene og nakkene til mine kolleger ble stive. Ja noen til og med begynte å riste. Som av sinne. Jeg gikk videre, plystrende på en liten trall.

Jeg kan ikke noe for det. Denne knappen må jeg bare trykke på. Det er alltid for fristende. Men en tyrefekter – han vet hvor nært han kan gå med sin kappe. Mandag oppdaget jeg hvor farlig det kan bli, om man ikke vet det! Nok en gang samlet til morramøte, journalistene var i høyere rus enn jeg har sett dem siden den myteomspunnede turen på Børresens båt da vi reiste fra en holme i skjærgården og lot vår mest brysomme journalist bli igjen. Dette var mandag, allerede to dager etter Begivenheten, og jeg var dum nok til å tro at en uskyldig spøk ville bidra til den lystige stemningen.

"Jeg lurer på hva det egentlig sier om nordmenn, dette hysteriet rundt en bagatell som Melodi Grand Prix." 

Rundt bordet så jeg igjen alle de vanlige tegnene til stede. Stive kropper. Olme blikk. Men før jeg kunne stoppe meg selv, lot jeg slippe "ordet". Ja, det blasfemiske ordet som er verre banning enn noen banning i kirken.

"Jeg skjønner ikke dette hysteriet. Det har vel ikke noe med – "

(og så kom ordet)

"… mindreverdighetskomplekset å gjøre vel?"

Jeg husker knapt de neste minuttene. Bare at jeg følte meg som en idiotisk skotsk rev, i det jeg løp nedover gågata med sju gneldrende rottweilere i hælen på meg. De bjeffet litt på trøndersk, litt på sarpedialekt, brøt mest på lokale dialekter og jeg synes jeg hørte fanfarer fra en jakttrompet bak der, men våget ikke å snu meg for å se.

Jeg har hatt god tid til å tenke, her i mitt hemmelige bøttekott. Jeg forstår det nemlig rett og slett ikke. Etter min mening er Norge det flotteste land i verden. Etter offisielle lister som utgis jevnlig over hvilke land som har den høyeste levestandarden, de største inntektene, den beste velstanden, den flotteste naturen, den mest utbredte teknologien... ja, så er det bestandig Norge som topper. Hva i all verden skal et folk som har alt dette, med et gammelt mindreverdighetskompleks?

Men Begivenheten minnet meg på hvor vanskelig det er for dere å bære så mye nasjonalt trauma som dere gjør. Hvor langt tilbake må jeg gå? Tilbake til alpintriumfene til Ingemar Stenmark? Tilbake til blågul flaggvifting da ABBA var på scenen? Enda lengre tilbake, til Ingemar Johanssons usannsynlige seier over Floyd Patterson? Enda lengre - tilbake til sildesalaten? Til unioner her og unioner der?

Nei, olje er vel ikke en salve for alle sårer.

Vel, redaktør, hvis du trykker dette, hadde jeg tenkt at jeg skulle ta det som et signal på at jeg kunne stikke hodet ut igjen. Men jeg vet egentlig ikke. Har rusen avtatt i Det norske folket? Er det trygt for outsidere å gå blant dere igjen? Eller har rusen satt seg i blodet? Alexander, Fairytale og – Begivenheten – har de dominert alle forsider denne uka?

Kanskje du setter dette på trykk bare for å lokke meg ut i det åpne landskapet igjen? Er det trygt ennå å ha en annen mening om Begivenheten? Jeg føler meg usikker. Fordi jeg kom plutselig på et nedstøvet minne, snart 30 år gammelt.  En stemme fra det fjerne som sier – nei, roper!:

"Vi er best i verden! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana—vi har slått dem alle sammen. Vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher can you hear me?"

Tenker meg jeg blir her i skjulestedet en uke til...